1 mai stemning, 2007

1 mai stemning, 2007

Det jeg vanligvis forbinder med 1. mai, er at det alltid er surt og kaldt, og at alt er stengt.
Mamma, også kalt Bestemor, går i tog, uansett vær, innbitt arbeiderpartikvinne som hun er.
Og vi heiser flagg.
Vi tilhører nemlig de” privilegerte” med egen flaggstang, og 1. mai er en slik dag hvor flagget heises. Ellers er vi ikke særlig opptatt av kongelige bursdager. Det har blitt for mange av dem.

Men 1. mai i år, er litt annerledes.
Ikke for det at jeg faktisk har fri midt mellom to nattevakter, og ikke får sove på grunn av 1500 motorsyklister som skal kjøre Mjøsa rundt. (mange av dem passerer her på tur inn til Hamar sentrum)
Men det er en kjempefin dag.
Sola skinner, det er varmt, og det er store musører på bjørka. Det er grønt.
Det kan jeg ikke huske at jeg noen sinne har opplevd før.

Så det går ikke an å ligge i senga.
Hva gjør så ”familien Run Roy”?
Jo, vi satte Handlervogna på tilhengeren, samlet sammen tenåringer, og hundene ble satt i bilen. Så dro vi på tur.

1._mai_stemning

Å så langt kom vi.
Jeg har vel tidligere skrevet noe om at det alltid kommer noe i veien når vi skal ut med hundene. Vel, det er første gangen vi har møtt på et 1. mai tog.
Det var skikkelig koselig.
Vi som er blitt såpass gamle, blir nostalgiske og tenker tilbake på barndommen vår, for da hendte det ikke så sjelden at vi hørte korpsmusikk i gatene i mai.
Så vi sveivet ned bilvinduet og bare nøt musikken.

1._mai_stemning (1)

Oppe i almenninga var det også blitt sommerlig.
”Seks-kilometer`n” så ut til å være snøfri.
Vi spente opp hundene.
Flere av dem er det vi kaller valper, så det var spennende å se hvordan det ville gå.
De har jo fått løpe litt foran slede i vinter, men det er litt annerledes å løpe der det er bart og lukt av hare og elg, og muligens etterlatenskaper etter sau fra i fjor.

Proffen og Shy var helt rolige.
Men de yngre var ivrige, og hoppet og hylte for å komme fremover under tilriggingen.
Det var godt når vi endelig kunne slippe løs og alt ble stille, og alle hundene bare løp.
Det er en forunderlig ting med denne rasen, at selv de utrenede og urutinerte løper og trekker som om de aldri skulle ha gjort annet, når de står slik i spannet.

1._mai_stemning (8)

Bjørnar var den første som skulle styre vogna, mens Steinar og jeg var passasjer.
Det var faktisk ganske skummelt, for det gikk fort og Bjørnar måtte bremse hele tida.
Dessuten tok det ikke så lang tid før vi møtte snøen.
Det var altså ikke like bart overalt.

Roy Arne kjørte forbi oss, for han skulle ta bilder når vi kom etter.
Så han kjørte opp et spor til oss gjennom snøen. Dette er nemlig en vei som ikke er oppkjørt om vinteren. Noen steder var det bart, noen steder var det temmelig bløtt, og andre steder lå snøen opp mot 30 cm.

Det ble en lang ”seks-kilometer”, og det gikk oppover hele tiden.
Passe lang for hundene, men for fordårlig kledde tenåringer, ble det litt i kjøligste laget.
Dessuten var det litt skummelt for ”passasjerene”, spesielt da Steinar var sjåfør.

1._mai_stemning (2)
Han liker nemlig fart og spenning, og sjøl om vi passasjerer stadig kom med utrop om å holde kanten, holde farten nede, ikke svinge, sladde osv. så gikk det litt over ”stokk og stein”.