Loading

Posts by Roy Arne

Medaljens bakside

Om hundespann i skiløyper 

Vi som syns at hunder er flott, og hundekjøring er topp, har nok kanskje problemer med å se at hundeholdet ikke er til like stor glede for våre omgivelser.

Vår drøm var jo, at vi skulle kunne kjøre slede rett ut fra hytta, da løypa går tett inntil hytteveggen.

Men dessverre ble det ikke slik.

Vi hadde ikke forutsett at hundekjøring med slede kunne skape problemer eller ødelegge for noen.

Så i år fikk vi to flotte, lange turer i Ringsakerfjellet, før vi møtte mannen med løypemaskinen.

Vi fikk klar beskjed om at hundesleder var uønsket i løypa, da den ødela sporet.

Jeg må jo innrømme at jeg ble overasket, for jeg kunne ikke se noen store ødeleggelser bak oss. Dessuten var jeg ikke klar over at man i dag må ha”skinner” for å kunne gå på ski.

En annen sak er det, at et møte med løypemaskin ikke er enkelt. Noen må vike ut av sporet.

Og det er selvfølgelig hundespannet.

For oss var det greit, for som passasjer, så kunne jeg gå frem å lose hundene forbi ute i snøen.

Men vi fikk siden høre av noen vi møtte, at det tidligere har vært mange hundekjørere i fjellet, og noen har nektet å flytte seg i møte med løypemaskin.

Løypemaskinen har måttet kjøre rundt hundespannet, og da er det jo klart at det blir et forunderlig spor.

Slik har altså vi hundekjørere klart å gjøre oss upopulære, og det er trist.

Løsningen for vår del, har blitt å gå på ski med hund fra hytta.

Hvorfor hunder liker kvinner bedre enn menn. 2007

Hvorfor hunder liker kvinner bedre enn menn

 

Det er faktisk sant. (Dvs. det virker slik)
Hunder elsker kvinner.

Nå har jeg nettopp vært på huskytreff, og vi (Viggo, Tora og jeg) har snakket om hunders atferd.
Det er ikke bare jeg som opplever at hundene har en helt annen atferd overfor meg, enn overfor mannen i huset.

(mer…)

Spesialutstillingen på Finnskogen, 2007

Spesialutstillingen på Finnskogen, 2007

Det har vært en fantastisk flott dag, alt har klaffet, været har vært strålende, og det har vært en utstilling med masse flotte mennesker.
Alle har vist seg fram fra sin beste side, og tross alt, sjøl om min dag startet med at jeg var så sur som bare en trøtt mamma kan bli, – vi var en stor gjeng huskyfolk med særdeles godt gemytt.

(mer…)

Snykovet

Ein skigard kan`kje vara evig, veit du …. 

Vennskap varer ikke evig.
Tillit kan misbrukes, og blir misbrukt.

Det er den såre siden av det å drive kennel og møte mennesker av alle slag.
I denne dansen er det så altfor lett å tråkke hverandre på tærne.
Og det har vi opplevd, selv om vi ble advart.

(mer…)

Tanker etter husky-utstillingen.

Tanker etter husky-utstillingen.

 

Det har vært en fin dag. Vi reiser hjem med opplevelsen av at vi har flotte hunder, og vi er så stolte av dem og av ungene våre.For oss startet eventyret med renraset Siberian Husky for ca 4 år siden, og vi var på vår første utstilling på Viubråten, med vår eneste hund. Utstillingen var arrangert av Polarhundklubben. Vi leide hytte og var på skikkelig familietur. Om morgenen var vi kjempestolte av å ha den eneste hunden som ikke bjeffet.

(mer…)

1 mai stemning, 2007

1 mai stemning, 2007

Det jeg vanligvis forbinder med 1. mai, er at det alltid er surt og kaldt, og at alt er stengt.
Mamma, også kalt Bestemor, går i tog, uansett vær, innbitt arbeiderpartikvinne som hun er.
Og vi heiser flagg.
Vi tilhører nemlig de” privilegerte” med egen flaggstang, og 1. mai er en slik dag hvor flagget heises. Ellers er vi ikke særlig opptatt av kongelige bursdager. Det har blitt for mange av dem.

(mer…)

Kunstnere med hund

Kunstnere med hund
Utstilling på Nesbyen, 2 og 3 august 2008

Nå har Roy Arne og jeg vært på ferie på Nesbyen. Vi ble invitert med hunder til utstillingen, av Terje, Elisabeth og Maria, Og vi hadde det helt fantastisk. Men det er ikke til å stikke under en stol, at vi, dvs. hundene våre, gjorde et kraftig innhogg i de gule sløyfene.
Jeg tror ikke det ble flere gule sløyfer igjen til de andre. Ikke det at vi hadde gjort oss så store forhåpninger før vi reiste, for de medbrakte hundene besto av vår vakre Pegasus og tre ni måneders valper av klassisk trekkhundtype uten for mye gåpenttrening.

(mer…)

Telt tur til Torsby camping Sommeren 2006

Telt tur til Torsby camping
Sommeren 2006

Av Mari

Med så mange hunder, er det en kjensgjerning at noen ukelange sydenturer, eller annen form for ferie vanskelig kan gjennomføres. Noen må alltid være hjemme her.
Derfor har gutta og jeg funnet en form for erstatning.

(mer…)

St. Hans helg med bestefar

St. Hans helg med bestefar

Nå er sommeren kommet på hytta.
Myggen har ventet på oss, og holder velkomst konsert. Det surrer rundt ørene på både to og firbente.
Nå skal vi kose oss.
To røtende hunder passer ikke i hytta, så Frodo og Eowyn har fått sitt eget ”hus”
Utedassen er fin, bortsett fra at hundene gjerne ville krype under.. (der lukta det sikkert godt)

(mer…)

Hytta

Hytta

Dette er hytta vår.
Den ligger på Bjønnåsen, 5 mil fra Hamar, oppi Ringsaker fjellet.

Hytta ble satt opp av gamle far Per Johan Tømmerås i 1966, og påbygd engang på 1970 tallet.
Og slik har den stått, og vært et utgangspunkt for lange turer ut på fjellet, sommer som vinter.
Her har vi alt vi måtte ønske oss, – vann i bekken, parafin på lampene, varme på peisen og utedo. Akkurat slik en hytte skal være.

(mer…)

Litt om oss og kennelen vår !

Litt om oss og kennelen vår !

Vi er en familie på to voksne og to gutter på 11 og 13 år. Vi kjøpte vår første Siberian Husky, en liten hannvalp, i januar 2000. Valget falt på denne rasen, fordi vi hadde hørt at den var barnevennlig, allsidig og sosial. Tanken var at den minste gutten som da var 6 år, skulle få litt drahjelp når vi var ute på ski. Siden vi også er litt plaget av astma og allergi, var det en fordel at hunden kunne bo ute.
Da sommeren kom, satte Roy Arne opp hundegård, og vi anskaffet oss en liten tispe til.
Og like etterpå kom Sherry til oss. Hun var da 3 år gammel, og hun var den vakreste Siberian vi noen sinne hadde sett. Hun er bare helt nydelig.

(mer…)

Høst i Hundegården

Høst i hundegården 2008

Min favoritt farge er høstens oransje.
Den er varm og god, og skaper forventning.
Høsten handler om å begynne på nytt.
Det handler slett ikke om død, begravelse og halloween.
Høsten er en ny start.
host_i_hundegarden_2008_bilde (9) 4web

(mer…)

Norsk Vinnerutstilling 2014 – Run Roy`s Make Dreams Evita. Svært Lovende. Best Puppy.

DSC_0003 DSC_0006 DSC_0048 DSC_0052 DSC_0054DSC_0043

Min mening om sledehund-merittering

Når det gjelder løpmerittering av Siberian Husky, så mener jeg at det ikke er nok at de skal være registrert i Norsk Kennel Klubb og chipsmerket i Dyreidentitet AS. Men at det er en godkjent eksteriørdommer tilstede på startområde for å godkjenne hver enkelt hund.

vaar_mening_sledehund-meritteringEn Siberian Husky kan få en førstepremie på utstilling når den er 9 eller 15 måneder, men den kan også vokse seg til å være en som er over standardhøyden når den når 18 måneder for å delta på løp. Det har vist seg tidligere at hunder som stiller til startområde, kan være over standardhøyden. Da skulle disse Siberian vært ekskludert i fra spannet, og løpet.

 

Skal en Siberian Husky delta på et merittering løp, bør de også se ut som en Siberian Husky.

 

I dag så er det noen Siberian Husky kenneler som også har blandingshunder fra Alaska/pointer fuglehund/forster blandinger eller omvendt.

Da burde de stille seg et spørsmål til seg selv:

Hvorfor driver jeg med blandingshunder, og hva skjer da hvis jeg skulle falle for fristelsen med å bruke de forskjellige rasene i avl for å få frem en raskere husky, en såkalt Racing Siberian Husky som en ser mye av fra Mellom-Europa?

 

I Siberian Husky Klubben sent på 70 tallet var det voldsom diskusjon i forhold til import fra Zero Kennelen i Nord-Amerika.

 

Årsaken var at de drev en kennel med renraset Siberian Husky og alaska husky, og noen påsto at de Siberian Husky som var importert fra denne kennelen til Norge var blandet med alaska husky, altså var de blandingshunder og ikke renraset Siberian Husky.
Disse hundene var pene, løp godt, og hadde et spesielt godt gemytt, og fikk gode utstillingsresultater.

I Norge finnes det i dag flere kenneler som har både Siberian Husky og alaska husky. Slik som vi har erfart, så er faren stor når man som en uerfaren kjøper, kjøper en valp fra en slik kennel. Man kan risikere å få en alaska husky med papir som om den er en Siberian Husky, og slike overtramp kan lett oppstå, hvis de ikke har tunga rett i munnen.

Vi vet at de fleste alaska husky er bedre løpshunder enn de fleste Siberian, og vi er redd for at slike kenneler lett kan falle for fristelsen til å jukse, fordi løp merittering legger et press, på prestasjonene til de som avler Siberian Husky.

Nettopp derfor er det så viktig at en eksteriørdommer er tilstede i startområde og kan godkjenne at det faktisk er en rasetypisk Siberian Husky og ikke en alaska husky med registreringspapir som Siberian Husky som stiller til start.

Ved to anledninger har vi fått høre, at finner jeg en god Siberianlik alaska husky, skal jeg parre den inn på mine Siberian Husky for å få opp farten i spannet.

Kenneleiere med delte interesser, burde ikke ha eller få tillitsverv i en renraset hundeklubb.
Konklusjonen er:
En merittert Siberian Husky skal se ut som en Siberian Husky og være innenfor standardhøyden, og være godkjent av en eksteriørdommer i startområde.

Oppussing av hytta 2012- 2014

Støping av såle til ny pipe, juni – juli 2014.

DSC_0014

DSC_0019

DSC_0020 DSC_0031 DSC_0008 DSC_0011 DSC_0020

Desember 2013

Hytta, 3 desember 2013 007

Sommer 2012

Dråpen som fikk bøtta til å renne over!

 

 

Dråpen som fikk bøtta til å renne over!

 

Vi fremstiller nok vårt hundehold og våre fritids opplevelser som veldig positive,

og det er faktisk mye sant i det, for uten hundene hadde nok livet vært mye kjedeligere og mindre komplisert.

 

Men det er ikke bare rosenrødt.

For hver hund vi har skaffet oss, mer enn en, har vi en til, som skal lære hvor plassen er når den skal ha mat, som skal være stille, ikke bjeffe om natta, som skal aktiviseres og trenes, og skal flyttes fra hundegård og inn i bil, seles på, settes foran slede, løpe like fort som de andre, og samme veien tilbake.

Skal vi være helt ærlig, så skjer dette aldri uten komplikasjoner.

 

Etter en tre dagers arbeidsøkt på Hamar Sykehus, dro jeg og guttene tilbake på hytta.

Roy Arne hadde vært der hele tida, og var nokså oppgitt over enkelte av hundene som bjeffet om natta

Av en eller annen grunn er det de hundene jeg elsker høyest, som bjeffer og som blir årsak til diskusjon.

 

Slik som fantastiske, nydelige, snille og gode Frodo.

Det finnes ingenting galt med han, bortsett fra denne meget plagsomme uvanen, som har blitt mer og mer fremtredenen ettersom han har blitt ”mann”.

Og jeg forsvarer denne ”terroristen” av hele mitt hjerte.

 

Frodo på familiehytta

Frodo på familiehytta

 

Men det er nok ikke slik at Roy Arne bare missliker ”mine” hunder.

Frodo bjeffer. Jeg må nok bare innse det.

 

Klokka halv ett om natta, sto jeg opp, og forflyttet Frodo inn på do.

Men det ble bare enda verre, for da satte han i å hyle.

Og jeg elsker den bikkja.

Han er så rolig, god og nær, og jeg har en opplevelse av at han forstår meg.

Men han forstår ikke det spøtt av at livet hans henger i en tynn tråd, hvis han har tenkt å fortsette slik.

Hadde jeg vært alene her i verden, så hadde jo løsningen på problemet vært og tatt han opp i senga til meg, men resten av familien ser på hunder som dyr, og ikke som sjelefrender.

 

Vel, mine tapre forsøk på å ta ansvar, endte med forferdelse.

Frodo sto på do og gaula, og Roy Arne mistet tålmodigheten.

Jeg hadde jo egentlig tenkt å ordne opp med dette sjøl da, men verre kunne det ikke bli.

Jeg satt i sofaen for å ta på meg sko og jakke på nytt, da Roy Arne hadde vært hakket raskere enn meg, og skulle ut for å ”ta” bikkja.

 

Jeg hørte bare et voldsomt rabalder, i det Roy Arne ramla nedover trappa, og så ble det helt stilt. Som sykepleier burde jeg jo løpt til for å hjelpe, men jeg holdt pusten og ventet.

Jeg hørte ikke en glose, ikke et eneste stygt ord, ingenting.

 

Så hørte jeg noe som beveget seg der ute, omstendelig, stabbende.

Inn gjennom døra kom noe som lignet på Nøkken sjøl, krombøyd, med vannet silende.

Jeg følte en slags lettelse, for Frodo var glemt og berget, og ”monsteret” hadde nok med seg selv.

Hvis dere har lest min første beskrivelse om ”innlagt” vann på hytta, og sett bildene, så forstår dere sikkert hva som hadde skjedd.

Trappa var såpeglatt.

Vannet som dryppet fra taket var i ferd med å fryse til is. I det Roy Arne ramlet, grep han fatt i en kjetting som han hadde hengt fra takrenna, ned i vannbøtta. Han slo armen i bøtta som var full av isvann, slik at bøtta slo salto over hodet på seg. Og han slo seg aldeles forferdelig.

Nå hadde Frodo slått spikeren i kista si.

Gud hjelpe meg!

 

Mari