Den forunderlige GPS-sansen

Det finnes mange store og vanskelige spørsmål i livet.
For eksempel hvor sitter sjelen? Hvor kommer vi fra? Og hvor skal vi når vi dør?
Det ligger en slags innebygget søken i de fleste mennesker. Og noen mener at de har funnet svar.

Sjelen,- er den lille sorte prikken i øyet. ……(Live 8 år)
Og sjelen, er dette «noe», som mennesker fra alle religioner mener at lever videre i en annen dimensjon når dette livet er over. De fleste tror altså at det er en himmel, men det er veien til denne himmelen, altså hvordan man skal komme dit, som menneskeheten er så uenig om, og som de er villig til å drepe hverandre for.

Det er så mye som er rart.
Det er så mange ting å undre seg over.
Og det er fantastisk at det finnes mennesker som er villig til å bruke livet sitt på å finne svar.
Her i lille Norge har vi nå en familie, en mor og en far som har fått Nobels pris i medisin for å ha funnet akkurat de små cellene inne i hjernen som gir oss evne til å orientere oss.
Et mikroskopisk funn, og allikevel så stort.

Vi har vel alle undret oss over hvordan trekkfuglene kan komme tilbake år etter år, og hvordan laksen og ålen kan komme tilbake til stedet hvor de var yngel.
Jeg har tenkt at dyr må ha en egenskap som vi mennesker ikke har.
Det må være noe som er blitt borte på veien til å bli menneske.
For jeg visste IKKE at jeg har en GPS i hodet, og i så fall fungerer den nokså dårlig.

Nå er Femundløpet over. Det ble ikke så langt i år. Men det har vært utfordrende nok for de som deltok.
Og jeg er stum av beundring.
Hundekjørerne legger ut over store distanser, alene med et hundespann, i mørke og uvær.
Og det jeg er aller mest imponert over er at de ikke er redd for å tulle seg bort.
De er ikke redde.
Selv etter avblåst løp, med hundekjørere som har blitt stående værfast i fjellet med vind av orkans styrke, mørke, kulde og snøfokk, så hørte jeg ikke en kommentar om at noen var redd fordi de ikke visste hvor de var.
Og dette skjønner jeg ikke.

Proffen var en artig hund. Han var snill, glad og leken, og særdeles barnevennlig.
Han var fremdeles valp da vi sendte han ut med Steinar på deres første konkurranse.
Steinar var bare en liten 8 åring, og vi hadde gått denne 5 kilometern på ski flere ganger.
Så dette var bare lek og moro.
Og Proffen gikk som på cruisekontroll, samme farta «åkke som», og helt pålitelig.

Vi brukte Proffen ofte som lederhund, rett og slett fordi han bare gikk og gikk.
Men han var liten og det gikk ikke særlig fort. Det hadde ikke så stor betydning for oss, selv om det er artig når det blir litt fart i spannet.

Hytta har vært utgangspunkt for turene våre.
Vi har en rask tur gjennom skogen og kommer så opp på snaufjellet.
Skiløypa er egentlig ikke særlig velegnet for sledekjøring, da man kommer til slike kryss med en påle i midten og med veivisere med uleselig skrift som peker i alle retninger.
De er altså ikke helt gode å orientere seg etter.

Og allikevel,-det største problemet er, at selv om man får den første hunden til å gå helt uti krysset og til høyre eller venstre, så følger ikke resten av spannet med.
Nei, selv om første hund tar svingen riktig, så forsøker resten av spannet å ta snarveien og feier gjennom løs snøen, hvis de da ikke blir hektet fast i den «hæsjens veiviseren».

Så det enkleste er å kjøre rett frem. Aldri til høyre og aldri til venstre, for da er det bare å snu og følge samme veien tilbake. Det kjennes i grunnen litt tryggere i alt det hvite.

Og det finnes flere grunner til det.
Jeg har nemlig ingen opplevelse av innebygget GPS i hodet.
Kompassnåla mi snurrer rundt og rundt som om jeg har den magnetiske nord pol midt i magen.
Og jeg føler meg lett utrygg når jeg kommer til steder hvor jeg må velge retning.
Så på våre fineste turer, står Roy Arne på sleden, og jeg sitter oppi, og sånn er det med den saken.

At hunder har en GPS, er jeg derimot hellig overbevist om.
Når alt er hvitt, og det er bare toppen av noen stikker som synes, det finnes ikke synlig spor og det snør og blåser, da synes jeg det er nifst.
Men når en hund som Proffen fortsetter å trekke og trekke gjennom snøen, helt til vi når toppen, bare fordi han har gått der før,- da blir jeg imponert over disse skapningene.

Og jeg tror at de av dere som leser dette, kan fortelle lignende historier.

 

Tankespinn av Mari