Den lille svarte posen

(Innlegg til Huskybladet nr. 1, 2009, Av Mari)

Det er mange ting som skaper splid i mellom oss mennesker. Men det finnes også slike små rare ting som skaper et forunderlig samhold, en slags allianse. Til eksempel kan jeg jo nevne denne velkjente hvite pinnen med en glo i den ene enden, og en idiot i den andre. Siden jeg sjøl tidligere har tilhørt denne gruppen, vet jeg hvordan denne lasten binder oss sammen, der vi bortgjemt deler vår hemmelighet. Og jeg tror neppe det finnes noe sted i verden hvor sosial status har så liten betydning som i “smuget”.
I forhold til de “ikkerøykende”, er de røykende forvist som uønsket med en felles identitet.
Uten å trekke sammenligningen for langt, kan jeg si, at slik er det også med oss hundeeiere. Vi har en felles lidenskap, en kjærlighet, som ikke alle deler med oss.
Det finnes dem som synes at hunder stinker, at det er noen ufyselige, møkkete dyr. Siden jeg sjøl som langvarig hundeeier, har blitt helt avhengig av hund og er immun for de fleste typer lukt……, står jeg kanskje i fare for også å bli både døv og blind.

Vi er mange.
I grålysningen tidlig om morgenen, i skumringen sent på kveld, og på solrike søndagsformiddager, da dukker vi opp, vi hundeeierne. Vi rusler rundt i gatene med våre firbente følgesvenner, og med den lille svarte posen i hånda.
Vi nikker gjenkjennende til hverandre, vi har noe felles. Dette fellesskapet dreier seg verken om rase eller størrelse på hunden.
“Jasså, du er ute med posen i dag også!!!”
Blygt, ydmykt og smilende.
Vi kaster et blikk på hverandres pose, hvis innhold vi helst ikke nevner. Samvittighetsfullt plukker vi opp og bærer det med. Vi bærer det helt hjem om nødvendig.

Det dette handler om, er å ta hensyn.
Og posen med sitt innhold bevitner at vi gjør hva vi kan.
Den lille svarte posen følger oss hundeeiere overalt, enten vi har med oss hund eller ikke. Den finnes i hver eneste jakkelomme, i håndveska, den blir med på jobben, og den kommer ut av vaskemaskinen like hel(når den har blitt gjenglemt i en lomme)

Nå har det imidlertid kommet noen nye poser.
De er grønne og kan kastes i matavfallet. Vi som bor her på Hamar har vært utsatt for det som kalles kildesortering lenge, og sterkt påvirket av “kykkelikokkos” har vi alle sortert etter beste evne. Men de svarte posene med dets innhold har skapt frustrasjon.
De er nemlig “evigvarende.”
De nye grønne posene oppløses av seg selv i løpet av to til tre uker i naturen.
Det er kjempefint. Men jeg lurer egentlig på hva som skjer med en slik pose om den får seg en tur i vaskemaskinen. Jeg har nemlig hvitvasket både penger og spiker, og kjøpt ny vaskemaskin.