Elgjakt og høsttrening

Elgjakta og høsttreninga er i gang

elgjakta_hosttrening_bilde (4) edit

Det har blitt en del turer opp i marka i høst for å se etter sauen.
Det skyldes verken at vi er sauebønder og redd for rovdyr, eller at vi er spesielt glad i får i kål.
Våre hyppige turer skyldes derimot at sauen setter en stopper for aktiviteten med hunder, og vi kan ikke starte treningen før vi er helt sikker på at fjellet er sauetomt.
Det ville vært en katastrofe om vi hadde mistet en av våre ”små, søte ulver” ved en glipp, og ”villdyret hadde våknet.”
Jeg vet av erfaring at ikke engang en puddel lar seg stoppe hvis den får sauen på sprang.

Men nå har elgjegerne og elghundene inntatt fjellet.
Endelig er det ”hundefolk” i fjellet, sjøl om de driver en litt annen aktivitet enn oss.
Elgjegere er tålmodige.
Jeg har nemlig registrert at en elghund bråker like mye som 14 huskyer, og det uten å få kastet en bøtte vann på seg.

Vår favoritt ”trenings-skogsbilvegen” (6 kilometer) passerer nemlig elgjegernes eldorado.
Det er ikke ofte vi møter noen her, men nå er det aktivitet.
Og det er ganske spennende.

elgjakta_hosttrening_bilde (7) edit

I går var vi på trening igjen.
Treninga går bedre og bedre.
Både vi og hundene begynner å få litt rutine nå, og vi vet hvem som skal gjøre hva, og hundene vet hvor de skal stå. På en måte begynner de å bli litt roligere. Det har blitt mindre hopping og riving i nakkeliner, støynivået er også blitt litt lavere enn da vi begynte.

Men vi kjører fremdeles ikke særlig langt.
Og på denne turen passerer vi diverse utfordringer, slik som jakthytta til jegerne.
Oppover og oppover går det, i langsom trav, gjennom høstfarget bjørkeskog og lyng. Noen mørke graner kaster lange skygger over veien i den lave høst sola.

.elgjakta_hosttrening_bilde (2) edit
Nå når vi er i gang, er det veldig fascinerende å følge med hvordan de forskjellige hundene beveger seg. ”Tvillingene” Hugin og Munin er sønner av Aqua og Shy, de går bak og ser ut som et speilbilde av hverandre. De går litt på skrå, med halen til siden, og disse ettåringene jobber helt utrolig. Shy går foran dem, og han går rett frem som en traktor. Ung tispene er plassert lenger frem. De er ivrige, men litt skvetne. Og aller først går Eowyn sammen med verdens beste lederhund, Proffen. Han er bare helt unik.

 

Denne lille, rare, snille hannhunden som smiler.elgjakta_hosttrening_bilde (4) edit
Han er like flink med høyre og venstre som jeg, og det er det samme som hipp som happ.
(Jeg har et problem der)
Men når han er på jobb, så er han på jobb. Han går som på skinner og lar seg ikke affisere av noe..

Da vi begynte å nærme oss elghytta, oppdaget jeg til min forskrekkelse at det var parkert biler på begge sider av veien. Glammet fra elghunden hørtes lang vei.
Men Proffen fortsatte og fortsatte i akkurat samme fart, inn i mellom bilene, fremover, forbi tre-fire elgjegere som stolt satt i hytteveggen med sitt Trofè,- forbi elghunden som bjeffet som gal. Proffen rørte ikke på et øre. Da ble jeg virkelig imponert.
Vi ”toget” forbi disse blide, glade menn, som hilste og vinket, og vi hadde ikke det minste krøll. ”Trofeet” så jeg ikke før på tilbake turen, og da var jeg dessverre for sen til å ta frem kamera. Det var ikke rart jegerne var blide, for ved siden av seg hadde de stilt opp et kjempestort elghode med de største hornene jeg har sett.