Embla flytter til Svalbard

Vår lille Embla , som var valp og senge-hund i påsken, er blitt stor. Nå er hun et år.

To dager før bursdagen sin, la hun ut på en lang reise.

Hun har fått oppfylt alle sine drømmer, og har flyttet dit hvor julenissen bor, og polarhundene er i sitt rette element. Lenger nord kan man ikke komme, her i Norge.

Vi unner den lille blåøyde prinsessen dette.

embla_flytter_bilde (1)

Når vi sitter her nede i tåka og ser på bilder fra den flotte naturen på Svalbard, tenker vi, at “der skulle vi ha vøri ”. Og det er litt rart med det. Svalbard har på en måte kommet litt nærmere. For nå “kjenner” vi jo noen som bor der oppe.

At Embla ble den utvalgte, hun som har levd hos oss i ett år, har sammenheng med det at vi rett og slett ikke hadde noen valper.

Dessuten er Embla blid, sosial, elsker å være midtpunkt, og hun ser ut til å ha en sterk psyke. Når hun går i bånd, har hun vært målrettet og trukket rett frem. Det har ikke vært noe usikkerhet og vimsing. Da hun fikk sine jomfruturer i spannet i høst, taklet hun dette som om hun ikke skulle ha gjort annet. Hun er altså en hund som kan fungere godt både som trekkhund og familiehund.

Å importere en hund til Svalbard krever en god del forberedelser.

Kjøperen må søke mat-tilsynet om tillatelse til å holde hund, og det er regler for hvordan hunden skal holdes. Det er for eksempel ikke lov å ha den stående på kjetting uten kontinuerlig tilsyn.

Hunden må være ID-merket, ha helseattest, de vanlige vaksinene og i tillegg ha to rabiesvaksiner. Den reiser altså med eget pass, og som ren-raset, registrert hund skal registrerings-beviset medfølge. Blodprøven som bekrefter antistoff mot rabies blir tatt etter fire mnd, så det blir gjort på Svalbard, da de har besøk av veterinær en gang i måneden.

Embla hos veterinæren.

embla_flytter_bilde (2) edit

Da det ble bestemt at Embla skulle “flytte”, startet forberedelsene hos veterinæren.

De vanlige vaksinene hadde hun, men manglet chips og rabies vaksine.

Chipsen ble satt på halsen, bak øret, og det var viktig å trekke ørene fremover og holde hodet stødig. Embla reagerte verken på vaksinen eller chipsen, enda så tjukk nåla var. Flink veterinær og flink hund.

Etter fire uker skulle neste rabiesvaksine settes, og så var Embla reiseklar fra vår side.

Jeg hadde til og med fått “reise syke tabletter” til henne av veterinæren.

Det er vel disse tablettene jeg har hatt mest problemer med.

Nå skjønner jeg hvordan det er å være pårørende og vite litt om mye, men ikke alt.

For som sykepleier har jeg hatt problemer med at bikkja skulle ha

25 mg Largactil, om kvelden, om morgenen og rett før avreise.

Min tillit til veterinæren som jo er eksperten her, har kommet i konflikt med min egen kunnskap om hva Largactil er for noe.
“Apedop”

Dette er medisin som brukes på folk ved psykoser.

Men jeg vet jo såpass også da, at en del psykofarmaka har den gode tilleggseffekten at det også stiller kvalme. Men så mye da gitt…..

Tanken på Largactilen gjorde meg søvnløs. Jeg turte rett og slett ikke å gi henne alt dette, sjøl om veterinæren mente at såpass måtte hun ha. Skrekkhistorier om hunder som har omkommet under reise fordi de har fått for mye beroligende har svevet i mitt hode. At også jeg kan bli en “vanskelig” pårørende, forstår jeg jo nå.

Jeg klarte å trosse noe av min frykt og Embla fikk en tablett før vi før vi dro.

Og jeg satt og fulgte med henne på turen inn til Gardermoen . Hun var helt rolig i buret sitt, men det var ikke tegn på at hun skulle sovne. Og da hun var avlevert til sitt reisefølge, begynte jeg å telle timer. Jeg var uten mulighet til å observere effekten av de medisiner jeg hadde gitt.

Jeg har nok aldri vært så nervøs for reisen til noen av våre hunder før.

(Er det mulig at Largactilen var ment til meg og ikke til bikkja???)

Embla er jo verken liten eller stor. Hun er som en “tenåringsjente” som flytter hjemmefra.

Så da Tommy ringte og fortalte at Embla var kommet vel frem, ble jeg utrolig glad.

Embla var våken, hun hadde ikke spydd, og det beste av alt, hun hadde kommet glad og fornøyd ut av buret, gått rett bort til ham og hilst på. Deretter hadde hun hilst på alle i sin nye familie.

Resten av historien om Embla blir det Tommy og Ann Kristin som forteller.

Og vi kan få dele deres opplevelser på Svalbard gjennom hjemmesidene deres.