En rekke uheldige omstendigheter. 2008

En rekke uheldige omstendigheter. 2008

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, når jeg nå skal fortelle om alt som har gått galt, og om alle drømmene som har blitt knust.

Det enkleste er å begynne å fortelle om drømmen, for den dreier seg om hunder og hundekjøring, og om det å kunne kjøre to spann sammen på turer og på løp.
Så romantisk er vi faktisk fremdeles.
Og det å komme sist spiller ingen rolle. Roy Arne bruker å være såpass gentleman at han åpner dører for meg, trekker frem stolen, så han slipper sikkert meg foran også.

TV-frie som vi er, så bruker vi kveldene til å telle hunder, sette sammen spann, og ”samdrømme” om alt vi skal gjøre bare snøen kommer.

Og høst treninga har gått utrolig bra.

Aldri før har vi hatt så mange som har løpt så langt og vært så ivrige.
Og da snøen kom på Øvre Åsta bru, var det ikke noe problem å kjøre femmilsrunder.

Samtidig med dette, har vi hatt et problem.

Min bil, min Chrysler, som jeg trodde skulle vare ”evig”, fant nemlig ut at den ville bestemme selv om den skulle starte. Den begynte å bli temmelig egenrådig, omtrent slik som Pelle Politibil eller traktoren Gråtass.
I flere dager kunne den være i godt humør og starte med en gang, men når vi for eksempel skulle hjem fra Maxi (Hamar`s største kjøpesenter) med varer og det hele, da passet det for bilen å ”parkere”. Det vil si at startsperra gikk på.
Bilen var egentlig krute god den, derfor ville jeg ikke innse at den faktisk hadde fått en varig ”hjerneskade”. Den har vært på fire forskjellige verksteder uten at de fant feilen. Ingen startproblemer der.
Men alle verkstedene fant litt rusk om snusk som de kunne reparere og ta betalt for selvfølgelig. Jeg tør ikke tenke på hvor mye penger som har gått med til dette her.

Etter å ha gått hjem fra Maxi minst fire ganger, og brukt en formue på verksted, sa Roy Arne at nok er nok.
I slutten av oktober endte bilen sine dager hos Vaselina Bilopphuggeri som delebil.
Jeg fikk noen tusenlapper og to CD`er med gladmusikk av Vaselina bilopphøggers til trøst.

Det er jo litt stusslig for meg å ikke ha bil, for jeg kan ikke kjøre den digre lastebilen, så jeg kommer meg ikke lenger på lokallagstreff. Men vi har butikk rett rundt svingen og jobben er ikke lenger unna enn at jeg går.
Så nå kjører vi altså rundt overalt med lastebil med hundekasser på planet, uansett hvor vi skal.

Og slik hadde vi det i tre uker.

Da begynte en skummel lampe å lyse i dashbordet. Bilen hadde nettopp vært på EU kontroll , så vi kjørte til verkstedet for å høre hva de hadde å si. Mens Roy Arne var inne, satt jeg igjen i bilen. Jeg syns jeg hørte noen underlige lyder av små føtter som taslet.
Mus, var det første som slo meg, jeg hadde hørt om noe lignende på radioen på morgenen.
Jeg var i grunnen ganske fornøyd med meg selv, for jeg trodde jeg hadde funnet løsningen på hele problemet. Så da Roy Arne og mekanikeren kom ut, kunne jeg fortelle at;
Det er noe som beveger seg her. HYsssjjjj.
Men da mekanikeren åpnet opp panseret, var det nok verre enn som så.
”De små museføttene” jeg hørte, var kjølevannet som sto og kokte.

Jeg skal ikke begi meg utpå å forklare noen bilmekaniske greier, men bilen, den eneste vi har, har stått på verksted siden midten av november. Det er ikke enkelt når man eier den eneste Silveradoen av sin type i Norge, og det nærmest er umulig å skaffe de rette delene.
Vi fikk tilslutt bestilt to nye, forsterkede topplokk sjøl, og så kom jula.

Men det verste av alt, er, at mens bilen har stått på verksted i snart to mnd nå, så har hundene, som hadde fått 570 km i beina, stått i hundegården, uten trening, mens snøen har lavet ned.

Jo da, vi drømmer.

Vi ser på dvd-film, fra Finnmarksløpet om og om igjen.
Vi følger med på alt som dere andre får oppleve gjennom hjemmesidene deres.
Vi følger med på alle løpene, – her hjemmefra.

Bilen står fremdeles på verksted, og bilmekanikeren går på krykker.
Han har dessverre ikke vår medlidenhet.

Mari