I skyggen av Oskar

Det finnes vinnere og det finnes tapere i blant oss. Det finnes mennesker som lykkes i nesten alt de gjør, mens andre er dømt til å mislykkes. Selv om vi får de samme muligheter, gjør de samme ting, så vil noen være den som alltid klarer å strekke foten først over målstreken.

Jeg hater konkurranser. Eller litt mildere sagt,- jeg liker ikke å konkurrere. Årsaken er kanskje, at jeg er en veldig dårlig taper. Og jeg taper jo alltid, så dårligere går det vel ikke an å bli. Konkurranse er for meg som Pawlov`s hund, jeg kjenner altså nederlaget i kroppen på forhånd.

Hva det lille ekstra er, vet jeg ikke, for jeg har det definitivt ikke.

En vinner må forstå hva det innebærer å ha det lille ekstra som gjør dem til vinnere. Hva det lille ekstra er, vet jeg ikke, for jeg har det definitivt ikke. Men jeg startet i hvert fall tidlig med å beundre «Oskar».

Lukta av klor fra svømmebassenget i underetasjen blandet seg med lukta av sure turnsokker og svette turndrakter i krepp to dager i uka i flere år. Det satte seg i nesen og lar seg aldri glemme. Det var en morsom tid, så lenge alt var en lek. Jeg tenker tilbake og husker hundrevis av jenter i alle aldere som marsjerte gjennom byen til Hamar stadion da det var turnstevne. Dette er flotte minner. Baksiden av denne medaljen innebar derimot, at de flinkeste, mest talentfulle, ble plukket ut, en etter en som kandidater til elite turn. Min bestevenninne og jeg ble plukket ut, sammen med «Oskar» og flere andre, mens våre andre venninner ble forkastet. Alvoret hadde begynt. Vi trente dobbelt så mye og jeg husker hvor sliten jeg var, når jeg gikk innom kiosken for å kjøpe noen fem øres fruktkarameller på vei hjem. Da siste prøve for hvem som fikk være med som eliteturner var gjennomført, røk jeg ut. Det var forståelig. Jeg har aldri klart å gå ned i spagat, eller gå ned i bro. Det er ikke nok å kunne slå hjul på en bom, stå på hodet, eller gå på henda, men man må ha evne til å vise seg frem. Man må ha evne til å vise at man er en vinner og man må ha tro på seg selv.
Jeg sluttet med turningen, og ble sittende på tilskuerbenken for å se min venninne og de nydelige turkiskledde elite jentene, på samme måte som synderen som hadde klatret opp i et tre for å beundre Jesus, altså uverdig.

Det var en annen venninne som fikk meg til å begynne med friidrett. Det er ikke mye å si om det. Karrieren ble kortvarig. Jeg hadde ikke talent for noe, men kom så langt som til kretsmesterskapet og deltok av alle ting i stille høyde. Her deltok også «Oskar» som hadde talent for alt med sine lange spenstige ben. Hun hoppet som om hun ble båret over hinderet, mens jeg rev. Jeg kom ikke i nærheten av hva jeg hadde prestert på trening, og ble nummer fire. Så det eneste jeg har å skryte av, er at jeg har konkurrert mot «Oskar».

Om ikke dette har vært galt nok.

Mine største nederlag har jeg opplevd i skisporet. Jeg er oppvokst på en tid med obligatoriske skoleskirenn. Og jeg visste ikke at jeg var så dårlig til å stå på ski, før jeg fant meg selv nederst på resultatlista som var stiftet fast på veggen utenfor skolen. Det samme gjentok seg hvert eneste år.
Siste skirennet, valgte jeg langrenn i stedet for utfor. Løypa gikk fra Hedmarks toppen og i en runde på Alhaug jordet. Pappa hadde smurt skiene, jeg var litt for godt kledd i finværet og hadde solbriller. Siden jeg hadde etternavn som begynte med T, var jeg siste startende jente, og gutta startet etterpå. Og det jeg husker, var at jeg gikk så fort jeg kunne, helt til jeg ble tatt igjen av første gutt og jeg måtte ut av sporet. Jeg gikk på igjen, skiene glapp, solbrillene dugget og så måtte jeg ut av sporet igjen. Jeg så nesten ingenting, og jeg var vel den eneste som klarte å ramle på flat mark mens gråten tok kvelertak.

Det er ytterst få mennesker som går fra seier til seier.

De aller, aller fleste av oss må kjempe mot nederlag og motgang. Det sies at motgang gjør sterk, og det å klare å reise seg igjen etter et nederlag, er en stor seier i seg selv. Det er slike seiere som gjør oss til vinnere i vårt eget liv.

Hvis ikke fjellet var så vakkert, ville jeg aldri gått på ski.

Men jeg har svelget motviljen i meg, trosset trange beksømstøvler, neglesprett, kladder og gleppe tak og etter beste evne fulgt i sporet bak min pappa. Da jeg var 21 år, kjøpte jeg mine første helt nye ski for mine egne penger. Ikke det at vi var fattige, men son var det, og jeg var jo heldig som hadde eldre søskenbarn som jeg hadde arvet etter. De nye skiene åpnet en helt ny verden. Sammen med min pappa nådde jeg topper som tidligere kun hadde vært et flott skue langt der borte i horisonten. Angsten for ikke å være god nok, slapp imidlertid aldri taket.

Det er rart hvordan selvbildet preger de valgene vi gjør. Og vi er ikke like.

Vi har alle behov for å omgi oss med mennesker som setter pris på oss og gir oss verdi. Vi utfører handlinger som gir oss seiere og ikke nederlag. Og noen av oss har en egen evne til å sloss, fordi de har oppdaget at ved å sloss kan de vinne, mens andre ikke ønsker å sloss, fordi nederlaget er forutbestemt. Noen er flinke til å konkurrere, mens andre er best til å applaudere.

Noen brenner så hardt for en sak, at de utsetter andre for brannskader, og i det de får en bøtte vann kastet over seg, så freser de opp og spyr glør ut over sine omgivelser.

Jeg trives altså best i bakgrunnen og hvem skulle trodd at jeg noen sinne ville tillate noen å trekke et deltakernummer over hodet på meg. Årsaken er,-at jeg hadde jo allerede tapt.Jeg var dømt allerede før jeg kom til startstreken. Dette handler altså om, at jeg mot min vilje, har deltatt på et løp,-en konkurranse,- med siberian husky .Siden denne konkurransen gikk av stabelen for mange år siden, oppe på Ormsetermyra, hvor miljøet var lite og alle kjente alle, så var det litt mindre farlig,-trodde jeg.

Bjørnar, eldste gutten og jeg skulle delta med hvert vårt lille spann.

Bjørnar som var 14 år fikk fire hunder og skulle kjøre 8 km, og jeg seks hunder og skulle kjøre 13 km sprint. Han fikk den lette OT sleden og jeg tok den gamle sprint sleden i tre. Jeg husker ikke hva slags løp det var, men det var tydeligvis seriøst nok, for jeg holdt på å bli «disket» før start fordi sleden manglet sekk. Det ble diskutert og diskutert, men de fant nok ut ved å studere sleden nøye, at jeg neppe hadde noen fordel, og løpet var jo temmelig kort, bare rundt svingen, kan man si.

Nederlaget startet med at Proffen mistet tålmodigheten med makkeren sin Koks, som sto og hoppa og kauka, og han gav sin sønn en skikkelig kavring i forlabben. Koks ble halt og så ble seks spannet mitt til fem før løpet var i gang. Da var Proffen fornøyd, og stolt som en hane ledet han spannet ut fra arenaen som singel leder. Det gikk fort. Det gikk faktisk så fort at de mye mer erfarne siberian kjørerne som startet bak, syns den lille siberian-gutten min var flink.

Vi var det eneste siberian spannet som startet på 13 km sprint i 6 spann klassen.

Mine konkurrenter var i verdensklasse, og det er ikke løgn. Jeg ba derfor om å få starte sist i klassen, for forbikjøring er vanskelig og jeg ville ikke være i veien for noen. Gjennom hele løpet hadde jeg en tanke i hodet, og det var å forsøke å ikke bli tatt igjen av de to erfarne siberian spannene som kjørte 16 km 8 spann, og som pustet meg i nakken.

Ikke være i veien,-ikke være i veien,-ikke være i veien,…………det skaper jo også en litt spesiell type adferd.

Den adferden er helt ulik «du måkke komme her og komme her.» Jeg fulgte hele tiden med på om det kom noen bak fra, og det gjorde det jo til slutt. Jeg så «Lynpilen» komme, og jeg sakket farten og nesten stoppet for å slippe forbi. Det gikk ikke så greit. For de to lederhundene kunne ikke bli enig om hvilken siden de skulle passere på, så jeg fikk en hund på hver side. Jeg satt på nakkelina, og sjøl om jeg forsøkte å dra den ene bikkja over til venstre, så gikk det ikke. Jeg var skamfull og fortvilet, men hundekjøreren som tydeligvis var like snill med folk som med dyr, sa at jeg bare skulle kjøre videre, og så prøvde vi igjen. Da kom han seg heldigvis forbi.

Fantastiske, flotte, flinke Gro, jeg ble så glad så jeg jublet.

Neste spann kom i hundre. Jeg rakk faktisk ikke å begynne å grue meg, før Gro hadde passert. Fantastiske, flotte, flinke Gro, jeg ble så glad så jeg jublet. Det samme gjorde bikkjene mine. De heiv seg på og forsøkte å holde følge. Det gikk så fort at «jeg hang som en vindtunnel i storm» etter sleden over myra før Gro forsvant ut av synsfeltet med sine sprintere. Heldigvis sto det en kar og stengte sporet slik at ikke jeg også forsvant ut på en 16 km. Det har seg nemlig slik at hverken jeg eller bikkjene vet forskjell på høyre og venstre. Og nå måtte vi forsøke å gjøre jobben sjøl.

Det var faktisk bare en som kunne få Proffen til å bryte rutinen, og det var Gro.

Jeg skulle rett tilbake til mål, mens sprinterne var ute på sløyfa. Jeg håpet de skulle passere før meg. Samtidig hadde jeg fått et underlig driv, for jeg var ikke blitt tatt igjen av siberian spannene. Jeg sparka og sparka, snøen var råtten så jeg tråkka igjennom selv med mine 50 kilo. Det var varmt og det gikk sent. Det er i slike situasjoner man kan irritere seg over cruisekontrollen til Proffen, selv om den er god å ha når man er på tur. Det var faktisk bare en som kunne få Proffen til å bryte rutinen, og det var Gro. Forbi-passering nummer to gikk like glatt som første gang. Moralen er, at det er ikke viktigst å komme først,-det er mye mer moro å løpe etter. Så vi kom i mål etter Gro, og jeg hadde samme blekrosa farge i fjeset som på lua.

Jeg kom selvfølgelig sist i min klasse, i konkurranse med en av verdens beste sprintkjørere, men som eneste siberianspann, -JEG VANT.

Dette var nok et tankespinn, om tap og vinn med samme sinn.
Det finnes kun en norsk Oskarvinner, og hun er fra Hamar. Hun har altså ikke bare vært flink til å tegne, men hun har vært en ener i mange ting. Jeg syns det var morsomt å bruke denne relasjonen som metafor for noe av det jeg ønsket å utrykke.
Mari