Med Monsen i magen – Om hvem man er, og hvem man ønsker å være.

Dette med identitet og tilhørighet er et vanskelig tema, spesielt i disse tider. Det råder egentlig en Babels forvirring om hvem man egentlig er og hvilke rettigheter man har.

.Begge mine foreldre fortsatte å snakke nordlending selv etter mer enn 50 år her på Hedmarken. Ett av mine vageste minner, er at jeg satt på armen til min morfar, Peter Schjelderup, med et stykke tørrfisk i munnen.

Og jeg kan huske lagerbygningen hans på kaia i Harstad. Denne bygningen er nå omgjort til en pub, med navn «Gammelbrygga».

Æ e nordlænding æ, korsjen e det med dæ, e du fostra opp på tørrfesk son som æ?

Og jeg elsker tørrfisk. Jeg elsker tørrfisk så mye, at da Roy Arne og jeg var på Maxi og jeg oppdaget en bitte liten pose til 29 kroner, inneholdende 30 gram, fikk jeg vann i munnen. Jeg kunne liksom allerede kjenne den litt syrlige smaken og minnet om hvordan tørrfisken satte seg fast mellom tennene. Så jeg måtte ha en slik pose, en delikatesse, til nesten 1000 kroner kiloen. Da vi var vel hjemme og hadde pakket ut varer, satte jeg meg i sofaen med en øl og tørrfisk i pose, for nå skulle jeg kose meg, -trodde jeg. Men det var da Roy Arne prøvde å «fryse meg ut».  Han åpnet både vinduer og dører og han påsto at det lukta helt for jævlig.

Roy Arne bruker å si som «Ole Ivars»; En får væra som en er, når`n itte vart som en sku.

Men det er jammen ikke greit. Jeg er faktisk født nordlending, men det skulle man ikke tro. Jeg hadde visstnok en periode hvor jeg snakka veldig rart. Men som sjuåring hos tannlegen, opplevde jeg å bli østlending for godt. Min nordnorske r ble klippet bort.  Jeg var nemlig født med tungeband som gjorde skarp «r» til en umulighet. Jeg var rasende, jeg gråt og spytta blod på golvet hos tannlegen, og jeg følte meg forrådt.

Det er en merkelig tid vi lever i. Ordet identitet har fått en diffus betydning og jeg vet ikke helt om det betyr den man selv føler at man er, eller hvem andre mener man er, eller om det er et dokument, siden det finnes mennesker uten identitet. Jeg har på en måte trodd at identitet var omtrent det samme som personlighet, men jeg tar sikkert feil. For det jo slik at vi forandrer både adferd og rolle ettersom hvor vi er og med hvem vi befinner oss. Det trenger ikke være noe uærlig i det. Å forandre seg kan være bra J

Veldig mange av oss er fanget inn i en rolle hvor vi strever for å strekke til. Vi skal prestere og mestre og være der for alle andre. På et tidspunkt har de fleste av oss ønsket å gjøre noe helt annet. For det er noe av urmennesket i oss som er fortrengt av hverdagens krav og den støyen dette skaper i sinnet.

«Ka e det som du drømme om?»  

Lukk øynene og kjenn etter. Hvor rolig blir du ikke av å høre bølger slå mot land, av å sitte å se inn i et bål og høre flammene blafre? Hvor rolig blir du ikke av å kjenne fuktigheten fra bakken der du sitter, og du kjenner en helt annen slitenhet i kroppen.  Min pappa som levde for sine turer i fjellet med hunden sin, beskrev dette som fullkommen lykke.

Og det er dette mange søker når de ønsker seg en polar trekkhund. En sterk og aktiv hund som bærer kløv i fjellet og som trekker og gir fart når man går på ski. En hund som øker gleden og gir mulighet til å oppleve stillheten i naturen. Og man skal ikke prestere annet enn å nyte øyeblikket.

Hunden er Guds gave til menneskeheten. For vi mennesker har en underlig tendens til å gjøre livet vanskelig for oss selv og for andre. Konflikter, kverulering, jantelov og krav om å prestere forsurer de få dagene vi har fått tildelt her på jorda.  Og da er det jo utrolig at det finnes et firbeint vesen som liker oss og som viser med hele seg at den vil være sammen med oss, når ingen andre vil.

Jeg kan ikke la være å undre meg over hvordan disse vakre dyrene ser ut til å ha et innebygget instinkt i det å gi oss svake mennesker kjærlighet. Og hvordan de uten ord klarer å løfte oss opp når vi ligger nede.

Det kommer en tid til oss alle, hvor vi skal slå følge med nordavinden. Og hvor livet med noen av våre firbeinte venner står oppstilt i fire askeurner på peishylla og minner oss om de målene vi ikke nådde, mens vi ennå hadde muligheten. Sorg eller trøst, jeg vet ikke hva, men for noen har livet med siberian husky vært den beste medisin mot alt som har vært vondt i livet. For det er ikke alle som lykkes. «Så sitter vi her med hver våre svulster» sa en syk kvinne til sin gamle siberian tispe. En felles skjebne, felles trøst eller en skjebnens ironi? Livet har ingen «happy ending» for mange.

Og det den døende drømmer om, er å kjenne regnet i ansiktet, kjenne lukten av våt hund og løs pels som fester seg mellom fingrene. En kjærlig tunge som vasker bort tårer. Det er de små viktige opplevelsene som turene har gitt, som skaper sorg med sitt fravær.

Den gang min pappa ble alvorlig kreftsyk og ikke lenger klarte å gå de daglige turene med Isabell, var vi i dilemma om hva vi skulle gjøre med hunden. Isabell var en komplisert hund av sjelden rase og hun var min pappas stolthet. Det å skulle dø fra hunden sin og bekymring for hunden er en side ved lidelsen hos mange alvorlig syke. Min pappas valgt var at han ikke orket å bære sorgen over å miste Isabell når han selv var så syk. Så Isabell fikk leve og være til trøst helt til hun selv ble syk.

Nærhet til mennesker kan være vanskelig og fullt av svik. Men nærhet til en hund, er for mange så mye enklere.

Nærhet til mennesker kan være vanskelig og fullt av svik.Men nærhet til en hund, er for mange så mye enklere. Det faller naturlig å gi kjærtegn,  det trenges ikke ord. Turer i skog og mark får en annen dimensjon sammen med en hund. Dagdrømmene blir virkelige og mange blir sin egen helt. De klarer og de opplever mer enn de trodde var mulig.

Disse hundene, våre beste venner, har forandret livet til mange. De har gitt nytt innhold, ny mening, kurert ensomhet og gjort folk mye sprekere. De har fått frem urmennesket i bymennesker, og skapt en mengde hundemennesker. For det er det vi er. Vi er hundemennesker