Med piggene ute

med_piggene_ute_2009 (2)Inspirert av den velkjente Hamarforfatteren Knut Fallbakken, og hans «Insektsommer» har jeg i mange år hatt lyst til å skrive om vår «Piggsvinsommer».

Min historie vil altså ikke bare dreie seg om hunder og piggsvin, men også om «sex og samliv».

Det er nå ca 10 år siden vi kjøpte vår første Siberian husky.
Lite ante vi da, av hva som fulgte med ved det å kjøpe seg en slik rase.
Men det tok ikke lang tid før vi kom i kontakt med andre «trosfeller» med samme rase.
Og det vi har forstått i ettertid, er at denne rasen er som en besettelse, og at hunden er som en dåpsattest til et samfunn med meget sterke meninger. Det gjelder å ha den rette tro.

med_piggene_ute_2009 (6)Samtidig med dette, fikk vi høre en hel masse sladrehistorier om folk vi ikke kjente, og noe som tydeligvis også er rasetypisk, er skilsmisse statistikken. Derfor er det slett ingen overraskelse når kjendispar splittes opp for å danne nye linker innenfor huskymiljøet. Det er rett og slett helt typisk.

Og det er til å forstå. Religion skaper krig, og det gjør jammen unger og bikkjer også. For hvis vi kjenner riktig godt etter alle sammen. Så er det vel få ting som er så vanskelig å bli enig om som hunder og unger. Det er få ting som kan skape så hissige diskusjoner og få frem så mye harme, hat og kjærlighet.

Jeg har alltid vært glad i dyr.

Jeg har vokst opp med en far som har tatt meg med ut i naturen og lært meg om fugler, insekter og all slags småkryp. Respekt, omsorg og nysgjerrighet har jeg fått inn med morsmelka. Men det hender altså at slike egenskaper kommer i konflikt med «verdensfreden».

Helvetet startet en god, varm og lys sommernatt. Vi lå og svettet, og hadde vansker med å sove. Jeg kikket stadig på klokka. Halv seks måtte jeg opp uansett søvn eller ikke søvn. Det var uro i hundegården. Vi hørte noen uvanlige, jamrende, klagende lyder fra enkelte av hundene. Men hver gang jeg var oppe og kikket ut gjennom vinduet ble det stille. Hundene hadde det bra, ingenting var galt.

med_piggene_ute_2009Neste natt var det like ille. Dette begynte å tære på humøret, spesielt Roy Arnes. Halv seks , var jeg oppe igjen. Jeg kikket ut gjennom vinduet til hundene. Der lå Proffen. Og sammen med han lå det «noe».

Jeg fikk på meg klærne, satte på kaffen, og skyndte meg ut. Proffen så litt forvirret ut. Sammen med han lå en liten hårete ball – et lite piggsvinbarn, som med sine struttende pigger hadde sopt til seg alt som var av «håravfall» fra Proffen i full røting.

Så søt. Så det var denne som hadde gitt oss søvnløse netter. Dette fredede, lille dyret, lå der så uskyldig sammenrullet i en uhåndterlig, stikkende ball, og den ante ingenting om hvilken ufred den hadde forårsaket.

med_piggene_ute_2009 (3)Jeg tror ikke jeg hadde sett piggsvin siden jeg var småjente. Forsiktig fikk jeg vippet piggsvinet opp i en bøtte. Dette måtte ungene få se.
«Bjørnar, Steinar og Roy Arne, se , se, det er et piggsvin.» Jeg hadde båret bøtta med piggsvinet opp på soverommene, men klokka seks om morgenen var det ingen som delte min interesse.

Ok, jeg vet det. Jeg er forskrekkelig barnslig, og blir liksom ikke helt voksen. Men jeg var jo også ganske fornøyd med å ha funnet forklaringen på «bråket», og hundene var derfor unnskyldt.

Jeg tok piggsvinet med meg i bilen da jeg kjørte til jobben. Jeg kjørte tidlig og hadde god tid. Piggsvinet slapp jeg ut i et skogholt ved nærmeste gård. Jeg sto og så på at det «foldet seg ut» og ruslet av gårde. Herlig!

Smed_piggene_ute_2009 (5)nipp snapp snute, så var første kapittel ute. Det var stille i to netter. Så begynte spetakkelet igjen. Det var enda et piggsvin, litt større denne gangen. Roy Arne var ute og lempet det over gjerdet.

 

Av en eller annen forunderlig grunn virket det som om hagen vår fungerte som en hummertegne for dette sjeldne og utrydningstruede dyret, og alle sammen endte på baksiden av huset foran hundegården. Etter at piggsvin nummer ti var lempet over gjerdet, syns ikke en gang jeg at de var søte lenger. Og det endte slik at vi nærmest kranglet om hvem som skulle ut for å fjerne
inntrengerne, for det kunne komme flere på samme natt.

med_piggene_ute_2009 (4)Tenke seg til hvilken jobb det var, å stå opp midt på natta, iført langstøvler (man tar det man finner først), Roy Arne sin slåbrok (jeg kunne da ikke gå naken) vernehansker (eller hva det kalles) og med en sur, naken mann i vinduet.

Piggsvinene ble større og større utover sommeren og i grunnen var de ganske skumle. Så snart de merket at de var i nærheten av hundene rullet de seg sammen til en stor, fresende, tikkende bombe, som «hoppet» til med piggene sine så snart vi forsøkte å flytte på dem.
Og det er ikke til å komme i fra. Dette tæret på både det ene og det andre.

med_piggene_ute_2009 (7)Men sommer blir til høst. Det siste piggsvinet vi lempet over gjerdet ble nok påkjørt. Da jeg gikk på jobb om morgenen lå det dødt i veikanten. Og da jeg kom hjem lå det der fremdeles, men nå var det omkranset av gule og blå markblomster. Så finnes det ennå noen som sørger når et dyr dør. Jeg følte et stikk av dårlig samvittighet.

Den første sommeren Roy Arne og jeg var sammen, plantet vi et tre.
Det er en blodlønn, og den er fin. Vi samarbeidet godt da den skulle plantes, fordi den skulle skjerme oss for både innsyn og utsyn. Og den står der i all sin fargeprakt, rett utenfor kjøkkenvinduet. Jorda der er skrinn og dårlig, og den står utsatt til for vær og vind. Vi kaller den for kjærlighetstreet vårt, og Roy Arne steller den godt.

Når det er storm i vindkastene her innenfor huset vegger, da ser vi på treet vårt som står, og som blir frodigere og finere for hvert år som går.
med piggene_ute_2009 (8)