Ord for dagen – Norsk vinnerutstilling på Lillestrøm

 

Her kommer en liten stemningsrapport fra Mari, og datoen er 14 november 2014.

Jeg har fått på meg superundertøyet, kaffe i koppen og Magnus Carlsen sitter like tankefull som meg bortpå tv`n der. Jeg synes faktisk litt synd på han og er redd for at han skal tape, men Magnus viser ingen bekymring og heller ingen entusiasme. Hva er det med dette å konkurrere som er så fasinerende at man er villig til å utsette seg for denne lidelsen som det det er å mislykkes?
Det er lenge siden Roy Arne meldte Michelle og Evita på utstillingen på Lillestrøm. Vi har trodd at vi har hatt god tid. Men det er nok bare å innse, at tid er det vi har minst av, da vi er kommet i en alder hvor timeglasset holder på å renne tomt for sand, og det er så mye vi må få gjort. Tanken på å bli hjemme, var nærliggende.

Hver dag når jeg står opp er det mørkt. Når jeg kommer hjem, er det mørkt. Det regner hele tida. Roy Arne har blingsa på turnusen min, og jeg skulle egentlig på jobb. Bikkjene må bades.
Jeg er stressa!!!

Avgjørelsen om; «skal, skal ikke», ble som å trekke kronbladene av en prestekrage. Vi valgte å bade den største bikkja først. Michelle tok i mot «spabehandlingen» som besto av varm dusj inklusive sjamponeringer og massasje i en duft av fresia som en prinsesse. Det ble SKAL.

Evita som er noen måneder yngre, og som skulle stille i valpeklassen, tok i mot behandlingen med samme nytelse. Det ble også SKAL. Så da var det bestemt, uansett vær og føreforhold.

Morgenstemning før vi reiser på utstilling er en helt spesiell opplevelse hos oss.
Etter at vi har konsumert et tilstrekkelig antall kaffekopper, begynner vi nemlig på et slags  preludium, hvor kommunikasjonen er som en duett om hvor er ditt og hvor er datt, enda vi gjennom mer enn 15 år har kjøpt utallige halsbånd, leiebånd, vannskåler, bæsjeposer i alle farger og varianter, samt godbiter til både hundene og oss selv. Når hundene var satt i bilen, kaffekanna, pappkoppene, brusen, fotoapparatet, papirene og alt dette utstyret var puttet opp i en liten sprekkeferdig sekk, var vi klar til å dra. Det var to timer igjen til oppmøte.

Roy Arne er egentlig veldig god på å beregne tid. Men ingen kan si at han er en tålmodig mann. Og når det kjører en traktor foran oss på E6 fra Espa og til Minnesund og det er umulig å komme forbi på grunn av lange køer og veibygging, da sitter glosene løst. Da vi hadde passert Eidsvoll sa Roy Arne at han håpet å være fremme kl 0915. Da ville vi komme frem i tide. Men da vi svingte av til Varemessen ble det full stopp. Bilene sto i kø tett i tett og det så håpløst ut.

På en eller annen måte løste køen seg opp, bilene ble dirigert til forskjellige sider, og vi fikk parkert uten problemer. Med Steinar som bærer fikk vi med oss stoler, hunder og alt pikk pakket. Evita rakk å komme seg ut av halsbåndet og tok seg en liten hilserunde på parkeringsplassen, før vi fikk kontroll på oss selv og hundene og vi kom oss inn i hallen. Og der «parkerte» Evita.

Hvordan kunne vi tro at vi skulle lykkes på en slik dag?Jeg tror kanskje veien til seier er å redusere på kravene. For dette kunne ikke gå bra.

Med Evita under armen og med Michelle som merkelig nok var blitt helt tam i kaoset, traff vi heldigvis et kjent menneske. Terje kunne fortelle oss hvor vi skulle gå og vi rakk frem i tide.

Grønlandshund var fremdeles i ringen. Jeg begynte å brette ut stoler og fant frem deltagernummer. Min erfaring fra i fjor, er at jeg er blitt altfor gammel og tynn i overarmene til at denne lommen med borrelås som det er meningen man skal ha nummeret i, holder seg på plass. Jeg foretrekker derfor enkle løsninger.  Sikkerhetsnål er sammen med bindersen en av de mest geniale oppfinnelser, spør du meg. Så jeg kledde av meg jakka, brettet papirlappen med utstillingsnummeret firedobbelt og stakk sikkerhetsnåla tvers igjennom både papiret og jakka, og rett inn i høyre pekefinger. «Dirty trick» kan det kanskje kalles, men du verden så effektivt.

Jeg skulle vært på do, pussa nesa, og vaska henda, da pekefingeren blødde ganske mye, men jeg rakk ikke å tenke tanken ut før jeg skulle ut i ringen med valpen Evita som første siberian.

Evita måtte bæres ut i ringen. Run Roy`s Make Dreams Evita, make dreams come true. For det er bare ikke til å tro. Evita fulgte pekefingeren som en drøm. Hun fikk fin sløyfe med BIR valp, og det jeg er aller mest glad for, er at hun viste at hun kunne løpe pent i en ring.

Støynivået i hallen var øredøvende. Det var nok skremmende for mange hunder som bjeffet febrilsk. Beskjeder som ble ropt ut i utstillings-ringen, var umulig å høre. Og jeg må innrømme at siden jeg har en del problemer med ørene, så syns jeg det var vanskelig å klare å orientere meg om hva som skjedde i ringen.

Michelle skulle stille i junior tispeklassen. Hun gikk rolig ved siden av meg i gangene, og jeg var egentlig imponert over hennes ro. Jeg hadde vært bekymret fordi hun egentlig er råsterk og trekker som bare det når vi er på tur. Men her var det ingen trekking. Og da vi kom ut i ringen var det overraskende nok hun som «parkerte». Den glade, trygge, sterke jenta mi syntes slett ikke dette var noen stas. Jeg hadde vært forberedt på å holde igjen en galopperende hund, men når hun løp, så løp hun heldigvis pent og i trav. Jeg håpet at dommeren skulle se hvilken vakker hund hun var, når hun sto stille.

På grunn av støyen syns jeg dette var en vanskelig utstilling. Da vi var ferdig med å løpe i ring, kom dommeren bort og tok hver og en i hånda og sa takk. Det var ingen kritikk og det ble ikke gitt noen sløyfe som sa noe om vurdering. Jeg følte at jeg hadde tabba meg ut med Michelle, og trodde det betydde at jeg skulle gå. Så oppdaget jeg at de andre sto igjen og gikk inn igjen. Jeg kunne ikke i det hele tatt høre hva som ble sagt, og syns alt var forvirrende.

Det var Roy Arne som oppdaget at man fikk utdelt diplom etterpå. Der sto det at Michelle fikk very good, altså gammeldags blå sløyfe og ble nr 3 av 4. Og det er vi kjempefornøyd med.

Jeg har aldri likt konkurranser.Jeg har på en måte ikke dette instinktet til å forsøke å være bedre enn andre.Men dagen i dag har vært en merkelig dag. Adrenalinet har kokt fra vi sto opp. Jeg har vært tørr i munnen og hjertet har hamret. Og da jeg gikk ut av ringen med Michelle tenkte jeg; «var dette alt?» Men så gikk det opp for meg at løpingen egentlig gikk mye bedre enn forventet, og jeg syns vi har verdens godeste hunder uansett. Alt dette har løftet meg høyt, jeg er superglad og dagen har vært perfekt.