Senkveld med Run Roy`s Siberian Huskies, Thomas og Harald

Reklamens makt

Livet er fullt av overraskelser. Det er slett ikke kjedelig, selv om vi hverken har tv eller kjøper aviser. Det er fire år siden vi «kappet» kabelen og sa opp både NRK og Canal Digital. Og det er utrolig hvor mye av verdens elendighet vi er spart for.

Når det gjelder lokalavisen, så er årsaken til oppsigelsen den, at avisen aldri kom i postkassa før etter at jeg (Mari) hadde gått på jobb. Morgenavis etter middag er liksom ikke det samme. Dessuten er både Roy Arne og jeg ekstremt lite opptatt av sport. Etter at vi hadde lest dødsannonsene, var det liksom ikke mer. Dessuten finner vi de viktigste nyhetene på internett.

Men det skjer altså, at medieverdenen trenger inn, også til oss.
Tirsdag fikk Roy Arne en telefon fra Marianne, programansvarlig for «Senkveld med Thomas og Harald». Hun lurte på om de kunne få bruke noen av hundene våre som statister, siden det skulle være intervju med Lars Monsen og Trine Rein.
Planen var at Thomas og Harald skulle stå sammen med hundene utenfor studio, og det skulle være helt kaos.

Nå ligner ikke våre hunder mye på hundene til Lars Monsen, men torsdag stilte vi opp med sju hannhunder utenfor studio til TV2. Den første jeg så, var Odd Nordstoga,- han som synger om grisen som hyler, -den sangen som er så fin. Inni meg kjente jeg en andektighet over å være så nære slike kjente mennesker.

Marianne tok i mot oss og anviste oss plass slik at vi fikk satt hundene på kjetting.
Vi var litt fortvilet, for etter to timer i bil, var hundene kjempeglade og de pistret og hylte for de trodde jo at de skulle ut å løpe. Dessuten tisset alle sammen så mye at det rant som en liten bekk nedover veien.
Vi fikk omvisning i studio og ble orientert om hva som var planen.
Så var det bare å vente til vi fikk beskjed om å komme inn med hundene.
Vi tok tre hunder hver og Marianne tok en. Det var jo en Guds lykke at gulvet var så glatt at det var mulig å holde igjen hundene. Utenfor studio hilste vi raskt på Thomas og Harald. De tok over hundene og regien var deres. Vi sto igjen utenfor og ventet spent.
Etter en liten stund kom film produsenten ut. Han lurte på om det var mulig å få litt mere lyd og «aksjon» i hundene. Det var nemlig ikke kaos i det hele tatt. Hundene sto helt stille. De kom ikke med en lyd, -ikke et eneste lite bjeff, selv om de var syv stykker klemt sammen på et lite rom. Tiltaket var å tømme en pose pellets på gulvet. Dette er årsaken til at vi ser bare ryggen på bikkjene og Thomas og Harald måtte improvisere.
Så kom fredagskvelden.
Dette er vel en av de få kveldene vi har savnet å ha tv.
Vi hadde rukket å informere noen om den «store» begivenheten, og Jo med Storm tok opp programmet på dvd.
Lørdag kveld satt Roy Arne og jeg foran pcen og så på opptaket.
Vi så det to ganger, da innslaget med hundene varte bare et lite øyeblikk.
At våre hunder er statister for helten Lars Monsen, er morsomt.
Og vi fulgte med på alt som programmet bød på av intervjuer, fremføringer og konkurranser.
I ettertid sitter jeg igjen med en opplevelse som er nokså skremmende.
Jeg har nemlig fått et forunderlig, påtrengende behov for å ville kjøpe ti pakker fiskepinner på Coop, til en pris av hundre kroner.
Mari!