Skrinet med det rare i

Jeg har et skrin.

Når jeg løfter på lokket til dette skrinet, er det som å åpne opp til en verden av en tid som er forbi.I dette skrinet finnes en åndeverden av forfedre og jeg kan kjenne lukten av dem. Her finnes farmor og farfar som gav meg skrinet, og her finnes min tipp tipp oldefar som engang laget det. Store Jo var en dyktig treskjærer. Han var kjent langt utenfor Tømmeråsen for sine ferdigheter.

På ferie til Harstad

I dette skrinet har jeg gjemt mine minner. Her har jeg smykkestener fra den tiden Mobil stasjonene delte ut små poser med smykkestener til ungene når pappaene fylte bensin. Vi kjørte innom hver eneste Mobil stasjon på vei nordover til Harstad i ferien.Her har jeg gamle kobbermynter og ting og tang jeg har funnet eller fått. Det er små minner om mennesker jeg har møtt. Og her har jeg fremdeles en liten pelsdott etter min første hund.

Skrinet står høyt oppe på en hylle, og det er ikke ofte jeg kikker ned i det mer. Det samler støv mellom hver gang. Men når jeg tar det ned, ser jeg tapen som farfar reparerte det med. Tapen er i ferd med å løsne, og det er ikke fint, men det minner meg på at min farfar har hatt dette skrinet i sine hender.

Skrinet minner meg på alle de viktige menneskene i livet mitt som er borte. Og det forteller meg at ingen lever evig, ingenting varer evig og noen lever nokså kort.

Livet går videre.

Jeg hadde min første hund fra jeg var seks år og til jeg var nitten. Han var der hver dag fra jeg var barn og til jeg var voksen. Sorgen over å miste denne hunden var nesten ikke til å komme over. Denne hunden hadde fylt hjemmet vårt med liv i så mange år, og plutselig var det stille.

Men tida har aldri stått stille. Livet gikk videre.
Hvis tid og liv betød det samme,- ville vi kunne høre tiden som noe mer enn klokkeslag. Og det å sette spor betyr noe mer enn å sette et fotavtrykk.
Det kommer en tid i livet, -hvis vi lever lenge nok,- at minnene blir viktigere enn det som ligger foran oss. Det kommer en tid hvor det vi presterte for noen år siden, ikke lenger er mulig. Vi kan bare gjenoppleve våre bragder i drømme.

I speilet på den gamle hundebilen vår henger en drømmefanger.

Jeg tror det er et indiansk smykke som skal beskytte mot onde onder, og fange dem i nettet sitt. Men drømmefangeren hjalp ikke da Roy Arne trente på sitt mest intense for å være med på Femundløpet. Bilen endte på verksted, den ble stående i flere måneder som en økonomisk katastrofe. Drømmen om å delta på et slikt hundeløp ble knust for den sesongen, og siden har den bare blitt vagere og vagere ettersom alderen har meldt seg. Jeg som hater konkurranser,- må jo innrømme at jeg ikke akkurat har oppmuntret Roy Arne til å delta. (for å være ærlig, så er jeg sjeleglad for at bilen gikk til helvete den gangen.)

Jan Eggum synger om Alle heltene som er blitt borte.

I trekkhund miljøet finner vi helter. Det er mennesker som sammen med sine hunder har gjort utrolige prestasjoner. Og vi trenger dem. Vi trenger slike mennesker å se opp til og beundre. Og vi trenger underholdningen og spenningen de gir oss når vi følger med fra sjekkpunkt til sjekkpunkt fra en dataskjerm. Men det er vel et faktum at det er ytterst få av oss som vil ha slike prestasjoner å se tilbake på når livet er kommet dit at det ligger mere bak enn foran oss, og når vi må innse at det vi drømte om aldri kan la seg realisere.

Hvor er alle helter hen?

Jo noen har fått statusen som legende og finnes ikke lenger i blant oss. Vi vil alltid beundre dem, og deres prestasjon blir større for hver gang den fortelles. Andre av våre helter er blitt gamle, og deres prestasjoner er slått for lengst. Men for oss som var ung på samme tid, vil de for alltid være forbilder. De vil være som David Bowie, som med sin stemme fra graven, klarer gjøre oss 35 år yngre og få oss til å drømme om å danse i gatene.

Det er et utrykk som heter; «Å skrinlegge». Betydningen av et slikt utrykk kan tolkes på mange måter, og for de fleste betyr det at de planene vi har hatt ikke kan la seg gjennomføre. Vi må se bort fra noe, glemme det og gjøre noe helt annet. Men det å legge noe i et skrin, kan også bety å gjemme på det man ikke ser.

Kjære gamle helt.

Dine prestasjoner er ikke mindre selv om du er slått av tiden. Legg prestasjonene, opplevelsene og minnene i et skrin. Ta vare på pelsdotter og halsbånd og lukt på det når fremtiden synes kort. Liv er levd. Tro meg, det følger noen i dine spor.

Etterord
Grunnen til at jeg har skrevet dette, er at mange hundekjørere nå er innhentet av tiden og har begynt å legge opp. De bør ikke glemmes, men bør bli husket med respekt.