Slipp!

Av Mari
 
Vi mennesker er forskjellige.
Vi bindes til hverandre,
og til ting omkring oss
på forunderlig vis.
 
Noen mennesker har større evne
til å gi slipp.
Andre kan aldri slippe taket,
og klorer seg fast
i fortiden.
 
Å se forvandlingen
og å slippe taket
i det som har vært,
er å leve.
 
Jeg har noe jeg vil ha sagt, - om viktige ting som skjer i et hvert menneskes liv.
Og jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne.
Temaet er antagelig stort nok til en hel doktoravhandling.
Men jeg tror at årsaken til at vi kommer i disse vanskelige situasjonene, er at vi ikke klarer «å gi slipp».
For mange av oss, er dette «å gi slipp», det samme som å miste.
Og det å miste, medfører sorg.
For andre igjen, er det å slippe taket noe positivt. De får en hånd fri, og kan gripe tak i noe annet.
 
Denne egenskapen, - å ha evne til «å gi slipp», -
følger oss i nesten alle livs situasjoner.
Det er noe vi må mestre, for å komme oss videre i livet.
 
Her i familien, er det jeg som holder igjen.
Jeg vil ikke ha forandring. Jeg vil ha det slik som jeg har det.
Det gir meg trygghet.
Og jeg syns det er vanskelig å «gi slipp» på det som jeg føler er viktig for meg.
 
Roy Arne er ikke slik.
Jeg har faktisk aldri møtt et menneske som er så flink til å «gi slipp», som han.
Han har elsket, holdt og sluppet. - mer enn en gang.
Han har ideer, han satser og forkaster, uten å lide i etterkant.
Et uærlig vennskap har ingen verdi, det finnes ingen formildende omstendigheter.
 
Mens jeg sørger.
Og for alle ting som er i forandring, må jeg gå runde på runde med meg selv, - og med Roy Arne.
Jeg er en mester i bortforklaringer og «skylappene er alltid tilgjengelig».
 
Jeg er ikke alene om å ha det slik.
Det å stå ansikt til ansikt med livets realiteter, er ofte for tøft for mange av oss.
Og vi er villig til å gi mye for å bevare vår illusjon.
Det som er det skremmende med denne drivkraften, er at flere mennesker har oppdaget denne svakheten, dette behovet for å bevare og «ikke gi slipp», og de tjener store penger på det.
 
Og nå lurer du vel på hvor jeg vil med mine påstander!
 
Vi som har vært stamkunde hos veterinærene i veldig mange år, har nemlig oppdaget at det har kommet en ny type veterinærer. Disse kalles «Cafe latte» veterinærer, og er muligens en bivirkning etter «tv-veterinærene»
 
Vi er villig til å ofre mye, for å utsette døden.
Dette gjelder ikke bare oss selv, våre nærmeste, men også våre dyr.
Dette har den nye generasjon av veterinærer oppdaget.
Å drive en smådyr klinikk er lukrativt, og selv ei rotte til den nette pris av 150 kroner og en gjennomsnitts levealder på to år, får nesten samme utredning og behandling som oss mennesker.
Det bare koster mye, mye mer for den som eier rotta.
Men hva gjør du som mor, når du står der med din gråtende, lille sønn og ei døende rotte, og veterinæren sier at det kan gå bra. Jo du punger ut 2000 kroner til veterinæren, selv om rotta dør samme kveld.
 
Det er dessverre slik, at våre dyr kan få nesten de samme sykdommene som oss mennesker.
Og det er enda mer komplisert å finne ut hva som feiler dem. Ofte tar det tid før vi registrerer at noe er galt, da det er opp til oss å oppdage at dyret lider.
 
Noen sykdommer blir man frisk av, - andre sykdommer medfører plager som man må leve med.
Det finnes medisiner som kan lindre det meste, og det avhenger av riktig diagnose og at pasienten selv kan si noe om hvordan han har det.
For et dyr , er dette umulig. Det er helt avhengig av at vi observerer riktig.
Har dette dyret en eier som har vanskeligheter med «å gi slipp», vil denne observasjonen kunne være preget av ønsketenkning. Vi ser det vi ønsker å se.
 
Og jeg skriver dette ut fra min erfaring med pårørende til døende.
Det er ikke uvanlig at døende utsettes for overbehandling som forlenger deres lidelse.
Det er et etisk dilemma som leger og sykepleiere står overfor i det daglige. Og vi må finne en balanse hvor vi forsøker å møte både pasienten og de pårørendes behov.
 
Veterinærene står også overfor slike etiske dilemmaer.
Men de har også et annet dilemma, som vi sykepleiere og leger ikke trenger å tenke på.
Det dilemmaet kalles for lommeboka.
Det er nemlig slik at behandling av dyr ikke dekkes av noen folketrygd, og selv med forsikring, kan behandlingen bli en kostbar affære for eieren.
Og jo mer komplisert behandling, jo mer tjener veterinæren.
 
Utredning er spennende, men det bør ha en hensikt.
Mennesker har rett til selvbestemmelse, - dyr er avhengig av at eieren tar de rette beslutningene.
Dette avhenger av at eieren i sin fortvilelse, ikke blir utnyttet, ikke gis dårlig samvittighet,
men får riktig informasjon og råd.
Og i enkelte situasjoner bør en hundeeier få hjelp til å gi slipp, og å kunne forlate klinikken,
med sin sorg, og med opplevelsen av å ha gjort det eneste riktige.