Svøm med dem som drukner

Tankespinn- Om livet og dødens vektskål 

«Svøm med dem som drukner» er tittelen på en bok jeg fant på jobben. Tittelen vekket min nysgjerrighet, fordi metaforen for meg er et speilbilde av mitt eget liv. Da boka lå på kjøkkenbordet, begynte min sønn å le, Han så for seg et makabert senario i ren Titanic stil. Og slik er vi mennesker. Enkle setninger og bilder oppleves og tolkes så ulikt. 

Valper født august 2016

Valper født august 2016: Far Run Roy`s I Can Play Amigo og mor Run Roy`s Fight For Life Tiye

 

Lev med de døende

For meg hadde ordene en annen betydning. Jeg leste rett og slett «Lev med de døende». For det er det jeg gjør. Jeg lever med de levende og jeg lever med de døende. Jeg lever med dem som står igjen. Dette er hverdagen min på jobben, og tittelen på boka manet frem et bilde av hvilket opprørt hav jeg befinner meg i. Man skulle tro at jeg er blitt en «mestersvømmer». Men faktum er at ingen er trygg. Vi bli født, vi lever og vi dør. Før eller siden er det vi selv som driver med tidevannet over til den andre siden. Jeg vil forsøke å skrive noe om de vanskelige tingene. Disse tingene som vi helst vil forsøke å koste inn under teppet, fordi det gjør vondt å kjenne på at noe har gått galt. Men hva lærer vi av det?

For ting går galt, også i det fantastiske livet som hundene gir oss. Så mye kjærlighet og så mye sorg.  Og det er min skyld.

«Ups, J did it again» er en velkjent sangstrofe, i hvert fall for den yngre generasjon. En «dagen derpå» uten altfor store konsekvenser, annet enn et dårlig rykte. Men jeg har gjort en feil som har fått fatale konsekvenser for minst to valpekull, og jeg så ikke sammenhengen. Nå er det for sent. Vi har nettopp fått et etterlengtet valpekull på en av våre flotteste tisper. Det kom hele 8 valper, tilsynelatende jevnstore og i fin form. Etter en dag, var første valp død, og neste dag resignerte valp nummer to. Etter så mange år er det ytterst sjelden at vi har mistet valper, men 8 er jo mange og slikt skjer, bare ikke hos oss. De seks klarte seg fint, men vi reagerte på at det var noe utilfreds klynking. Det var ikke før tida da de burde åpnet øynene at vi begynte å bli bekymret. Vi så at det væsket fra øynene til den ene valpen, og det så ut til at øynene hadde en hard kant hos de fleste av valpene. Det har vært søvnløse netter, venting, håp og håpløshet. For valpene var født med en misdannelse i øynene som ikke kom for dagen før de var over to uker. Nå fins de ikke mer. 

Hva har gått galt? Hvorfor skjedde dette?

Jeg må nå komme med en tilståelse,-et slags skriftemål uten at det er mulig å få noen tilgivelse. Det samme skjedde i fjor! Det skjedde med en tispe som tidligere har hatt to helt friske kull, og som selv er øyesjekket og frisk. Faren til kullet hadde også tidligere gitt friske valper. Da vi tok valpene med til veterinæren for avliving og for å få en forklaring på hva dette var, mente veterinæren at dette var genetisk. Tispen og hannen passet ikke sammen. De måtte begge bære på et recessivt gen. Det var bare å godta. Men når dette skjer igjen, og den mannlige halvdelen av kennelen begynner å snakke negativt om min fantastiske, flotte tispe, som det absolutt ikke er noe i veien med, og som har gitt friske flotte valper tidligere. Da er det på tide å begynne å bruke hodet. Jeg godtar nemlig ikke at noen snakker dritt om bikkja mi, hun er hjertet mitt, så dere er herved advart. Men det er noe som er galt,-det forstår til og med jeg. Som kvinne og som sykepleier vet jeg at det er mange ting som kan føre til skader på foster. Min generasjon kjenner nok legemiddelindustriens største katastrofe godt. Thalidomid ble gitt til gravide mot svangerskapskvalme. Det skulle være trygt, men i etterkant ble det født en mengde barn med store misdannelser i form av manglende hender, føtter, armer og ben. I dag er kanskje bruk av alkohol og narkotika under svangerskap den største trusselen sammen med visse infeksjoner. 

Hva har jeg gjort som jeg ikke har gjort før?

Siden det er jeg som er «doktoren» i huset, er det jeg som har tatt ansvar for innkjøp og administrering av ormekurer. Disse obligatoriske medisinene med «lisence to kill» er blitt gitt samvittighetsfullt til hver eneste drektige tispe omtrent etter 2/3 gjennomført svangerskap. Vi har handlet ormekurer for utrolige summer, og siden vi har mange hunder, har det blitt slik at vi har sett oss om etter billigere alternativer og etter alternativer som er lettere å administrere. Vi har hørt at det kan være lurt å variere, så har vi også kjøpt inn flere typer, -i Sverige, fordi man får kjøpt uten resept. 

Og så kommer blåmandag.

For jeg tror ikke en veterinær i Norge ville gitt meg resept på et ormemiddel til drektig tispe, som kan være skadelig. Men når man handler på egenhånd, er man selv ansvarlig. Slik er det også med alle medisiner man kjøper i butikken. Butikkpersonalet har ingen kompetanse i forhold til bruk og uønskede bivirkninger på de legemidler de selger. Man må ta det hele og fulle ansvar sjøl, selv om det selges medikamenter som kan gi kraftige anafylaktiske reaksjoner. Det har dessverre tatt for lang tid før min mentale computer har satt opp statistikk og trukket en konklusjon. Tenkeevnen har vært panikkpreget og noe ute av stand til å erindre hvilke midler jeg har gitt til enhver tid, da vi har kjøpt inn flere typer ormekur og jeg har et lager av alt. Men jeg husker hva jeg gav sist og jeg vet at vi kjøpte disse tablettene i fjor. De var så fine fordi de hadde fasong som en godbit, og hundene spyttet dem ikke ut. I motsetning til de ormemidlene jeg har brukt tidligere, skulle det bare gis en gang. Uten at jeg kan være hundre prosent sikker, så mener jeg nå at ormekurer ment for å drepe parasitter, også kan skade foster. Jeg har lett på nett og via Felleskatalogen for å finne ut hvilke bivirkninger disse medikamentene kan ha. Det står at de ikke skal gis til katter og de skal ikke gis til drektige tisper før 2/3 drektighet. Man skulle da tro at det var trygt å gi medikamentet i siste trimester. 

Jeg finner ingenting om konsekvensen av å bruke medikamentet feil.

Vi har opplevd før, at en tispe slapp valpene dagen etter at hun hadde gjennomført tre dagers ormekur. Denne ormekuren skulle være trygg, det var ingen kontraindikasjon i forhold til drektighet. Men fødselen vil jeg anse som en abort, da hun ennå ikke hadde felt pelsen under buken, og valpene var bitte små og manglet sugerefleks. Oddemann levde i fem dager. Han veide da 180 gram. Etter denne hendelsen ble jeg engstelig for ormekurene, men så gikk tida, og vi så på dette som en tilfeldighet. En annen erfaren tispe som hadde hatt to friske kull, så ut som hun hadde 10 valper i magen. Hun fødte tre små, hvorav to med synlige misdannelser og en tilsynelatende perfekt. Dagen etter måtte veterinæren hjelpe henne av med en monstervalp,-en såkalt glassunge. Hun hadde fått en sprøyte mot parasitter i stedet for vanlig ormekur under svangerskapet. Den skulle være ufarlig. I løpet av de mer enn 30 årene jeg har jobbet i helsevesenet, har jeg opplevd at nye medikamenter har kommet og blitt tatt i bruk, for deretter å bli tatt av markedet. Det tar ofte tid før man oppdager de uønskede bivirkningene. Det kreves at noen reagerer og at det meldes i fra. 

Livet og dødens vektskål.

 

I all tid har menneskeheten forsøkt å lege og lindre plager ved hjelp av forskjellige midler. Men det finnes ikke et medikament som vi fullt ut kjenner effekten av. Det finnes ikke et medikament som ikke har bivirkninger, og det er et faktum at de forskjellige legemidlene virker forskjellig på hver og en av oss. Vi tåler forskjellig, vi reagerer forskjellig, og selv om intensjonen er å lege, kan vi komme til å legge vekt på feil skål.