Loading

Med Monsen i magen – Om hvem man er, og hvem man ønsker å være.

Dette med identitet og tilhørighet er et vanskelig tema, spesielt i disse tider. Det råder egentlig en Babels forvirring om hvem man egentlig er og hvilke rettigheter man har.

(mer…)

Skrinet med det rare i

Jeg har et skrin.

Når jeg løfter på lokket til dette skrinet, er det som å åpne opp til en verden av en tid som er forbi.I dette skrinet finnes en åndeverden av forfedre og jeg kan kjenne lukten av dem. Her finnes farmor og farfar som gav meg skrinet, og her finnes min tipp tipp oldefar som engang laget det. Store Jo var en dyktig treskjærer. Han var kjent langt utenfor Tømmeråsen for sine ferdigheter.

(mer…)

Kunstnere med hund

Kunstnere med hund
Utstilling på Nesbyen, 2 og 3 august 2008

Nå har Roy Arne og jeg vært på ferie på Nesbyen. Vi ble invitert med hunder til utstillingen, av Terje, Elisabeth og Maria, Og vi hadde det helt fantastisk. Men det er ikke til å stikke under en stol, at vi, dvs. hundene våre, gjorde et kraftig innhogg i de gule sløyfene.
Jeg tror ikke det ble flere gule sløyfer igjen til de andre. Ikke det at vi hadde gjort oss så store forhåpninger før vi reiste, for de medbrakte hundene besto av vår vakre Pegasus og tre ni måneders valper av klassisk trekkhundtype uten for mye gåpenttrening.

(mer…)

Dråpen som fikk bøtta til å renne over!

 

 

Dråpen som fikk bøtta til å renne over!

 

Vi fremstiller nok vårt hundehold og våre fritids opplevelser som veldig positive,

og det er faktisk mye sant i det, for uten hundene hadde nok livet vært mye kjedeligere og mindre komplisert.

 

Men det er ikke bare rosenrødt.

For hver hund vi har skaffet oss, mer enn en, har vi en til, som skal lære hvor plassen er når den skal ha mat, som skal være stille, ikke bjeffe om natta, som skal aktiviseres og trenes, og skal flyttes fra hundegård og inn i bil, seles på, settes foran slede, løpe like fort som de andre, og samme veien tilbake.

Skal vi være helt ærlig, så skjer dette aldri uten komplikasjoner.

 

Etter en tre dagers arbeidsøkt på Hamar Sykehus, dro jeg og guttene tilbake på hytta.

Roy Arne hadde vært der hele tida, og var nokså oppgitt over enkelte av hundene som bjeffet om natta

Av en eller annen grunn er det de hundene jeg elsker høyest, som bjeffer og som blir årsak til diskusjon.

 

Slik som fantastiske, nydelige, snille og gode Frodo.

Det finnes ingenting galt med han, bortsett fra denne meget plagsomme uvanen, som har blitt mer og mer fremtredenen ettersom han har blitt ”mann”.

Og jeg forsvarer denne ”terroristen” av hele mitt hjerte.

 

Frodo på familiehytta

Frodo på familiehytta

 

Men det er nok ikke slik at Roy Arne bare missliker ”mine” hunder.

Frodo bjeffer. Jeg må nok bare innse det.

 

Klokka halv ett om natta, sto jeg opp, og forflyttet Frodo inn på do.

Men det ble bare enda verre, for da satte han i å hyle.

Og jeg elsker den bikkja.

Han er så rolig, god og nær, og jeg har en opplevelse av at han forstår meg.

Men han forstår ikke det spøtt av at livet hans henger i en tynn tråd, hvis han har tenkt å fortsette slik.

Hadde jeg vært alene her i verden, så hadde jo løsningen på problemet vært og tatt han opp i senga til meg, men resten av familien ser på hunder som dyr, og ikke som sjelefrender.

 

Vel, mine tapre forsøk på å ta ansvar, endte med forferdelse.

Frodo sto på do og gaula, og Roy Arne mistet tålmodigheten.

Jeg hadde jo egentlig tenkt å ordne opp med dette sjøl da, men verre kunne det ikke bli.

Jeg satt i sofaen for å ta på meg sko og jakke på nytt, da Roy Arne hadde vært hakket raskere enn meg, og skulle ut for å ”ta” bikkja.

 

Jeg hørte bare et voldsomt rabalder, i det Roy Arne ramla nedover trappa, og så ble det helt stilt. Som sykepleier burde jeg jo løpt til for å hjelpe, men jeg holdt pusten og ventet.

Jeg hørte ikke en glose, ikke et eneste stygt ord, ingenting.

 

Så hørte jeg noe som beveget seg der ute, omstendelig, stabbende.

Inn gjennom døra kom noe som lignet på Nøkken sjøl, krombøyd, med vannet silende.

Jeg følte en slags lettelse, for Frodo var glemt og berget, og ”monsteret” hadde nok med seg selv.

Hvis dere har lest min første beskrivelse om ”innlagt” vann på hytta, og sett bildene, så forstår dere sikkert hva som hadde skjedd.

Trappa var såpeglatt.

Vannet som dryppet fra taket var i ferd med å fryse til is. I det Roy Arne ramlet, grep han fatt i en kjetting som han hadde hengt fra takrenna, ned i vannbøtta. Han slo armen i bøtta som var full av isvann, slik at bøtta slo salto over hodet på seg. Og han slo seg aldeles forferdelig.

Nå hadde Frodo slått spikeren i kista si.

Gud hjelpe meg!

 

Mari