Tilbake til begynnelsen

Harstad-pia

av Mari

Livet går i sirkler, det har jeg alltid trodd.
Det er en forunderlighet i dette å vende tilbake, - finne seg selv igjen på steder der man har vært før,- eller i møte med mennesker man en gang kjente.
 
Jeg kunne gi mange eksempler på slike sirkler, og den viktigste sirkelen i livet mitt er nok Roy Arne. Han ble jeg først kjent med i 1977, da jeg begynte å jobbe som pleieassistent på Sangen Sykehjem. Roy Arne var hjelpepleier, og han lærte meg utrolig mye. Han gav meg tro på at jeg var flink i jobben, enda jeg var både usikker og blyg.
 
Jobben på Sangen, var på mange måter begynnelsen på mye av det jeg har gjort senere i livet. Og 22 år senere møtte jeg Roy Arne igjen. Da hadde vi begge “gått en runde” på godt og vondt.
 
Vi begynte å “gå i ring sammen”
Dette med hunder har vært en av våre felles interesser.
Roy Arne hadde hatt “finnmarks huskier” og strihåret vorster, mens jeg bare hadde erfaring med “kosehund“.Gjennom rasen Siberian Husky forsøker vi å kombinere vår lidenskap.
 
 
Sherry er den hunden som har vært utgangspunkt for vår avl.
Hun er snart 13 år, og “still going strong.” Hele hennes vesen er fantastisk.
Hun er snill, rolig, myndig, andre hunder har respekt for henne, og hun er som en dronning her i kennelen.
Blåmann, hennes halvbror, som hun ble paret med første gangen, lever også i “beste” velgående. Han er 15 år nå og fremdeles med på relativt lange skiturer i fjellet.
Begge disse er avlet av Margaret Berentsen.(Mosjøen)
 
Noen har lurt på hvorfor vi har engelske kullnavn.
Vårt første kull, kullet etter Sherry og Blåmann ble kalt Lucky Strike, til ære for Margareth som foreslo navnet.
Slik begynte det, og Lucky Strike kullet ble helt perfekt. Skal vi være ærlig, så har det ikke vært like lett å gjenta suksessen.
 
Avl er vanskelig, og Siberian Husky er en rase som er full av overraskelser.
Det er det nok flere enn vi som har oppdaget. Og vi har lett og lett etter de beste hundene, - hunder som har alle de kvalitetene vi ønsker å ivareta, både når det gjelder bruksegenskaper, eksteriør og ikke minst gemytt.
Vi har utavlet og vi har innavlet, og vi har ;det stygge ordet ;selektert.
Og vår erfaring er, at det beste og mest forutsigbare er å avle på beslektede individer.
Det er dette som førte meg tilbake til Harstad, - som en kjedereaksjon utløst av innlegg til gjesteboka vår.

 
Harstad.
Av alle steder i hele verden.
Min by, - der jeg er født, og der nesten hele slekta mi er.
Dit måtte jeg reise for å finne tilbake til “opphavet” til hundene våre.
 
Jeg befant meg på bussen mellom Evenes flyplass og Harstad, og jeg skulle kjøpe hund.

 
“Kjør langsomt ……Herr sjåfør….jeg ber……..
Dette er minnenes kvarter…….”
 
 
Sola skinte. Nord Norge kunne ikke vært vakrere.
Her reiser fjellene seg opp av havet, og rekker helt til himmelen.
Naturen er storslagen.
Opplevelsen var så sterk som om jeg fikk puste for første gang, og tårene presset på.
Joda, jeg har vært her før.
Der borte lå Evenskjær, badet i sollys. Det er et lite bygdesamfunn, og kirkespiret glødet I solen mot den blå himmelen. Onkelen min var en gang sogneprest her.
 
 
Så kom vi til brua over Tjeldsundet. Det er ei flott bru som knytter Hinnøya til fastlandet. Mamma er født der i Leikvikhamn, i huset til tante Margit.
Huset står der fremdeles. Alt er nesten som før, sjøl om folkene er borte.
 
Det er ti år siden sist jeg var nordpå.
Da reiste Roy Arne, gutta og jeg med bil nordover for å feire 60 års dagen til tante Trulte I Harstadbotn.
Etterpå dro vi til Senja med midnattsol og myggfulle netter I lavo. Faktisk var det på Senja at jeg fikk se en kennel med skikkelige finnmarkshuskyer for første gang. “Puddelvant” som jeg var, ble dette en litt voldsom opplevelse. Disse hundene var store, skikkelig godt pelsede og kjempesosiale. Da de reiste seg på to og la labbene på skuldrene mine for å kose, ble jeg litt lita. Men jeg reiste derfra med ønske om en skikkelig godt pelset polar hund, for dette var de flotteste hundene jeg hadde sett.
 
Da vi kom hjem, tok Roy Arne meg med til noen han kjente med Alaska Huskyer.
Det var slettes ikke det samme. Det var en salig blanding av lite pene hunder, og ikke det jeg drømte om. Det var en kjempeskuffelse.
Men i januar 2000 hadde vi vår første siberian husky, og han ble starten på et nytt liv.
 
Sherry kom til oss i juni. Hun hadde allerede rukket å bli best i rasen på spesial utstillingen, og hun hadde deltatt på flere løp. I henne fins alle de egenskaper som vi ønsker oss av disse hundene, og da hun fikk sitt første kull, valgte vi å beholde de fleste av disse. Sherry har ledet vårt første spann og hun har gitt oss nye ledere.
 
I løpet av alle disse årene har vi kjøpt inn mange nye hunder, vi har reist langt for parringer, og vi ser hvor lett det kan være å spore av fra målsettingen. Så det er med stor spenningen jeg reiste til Harstad for å hente Skadi.
 
Kari Trestakks Kennel
 
Kari Elby i Harstad var oppdretter av disse flotte hundene på slutten av 80 tallet. Hun avlet frem flere som på den tiden ble internasjonale utstillings champions samtidig som de var gode trekkhunder. Skadi`s far er fra disse linjene.
 
Skadi har INT NUCH Oblix som oldefar, og det samme har Sherry .
(Vi forsøkte for flere år siden å få kjøpt sæd etter Oblix, men fikk til slutt oppsporet at den var solgt til Finnland.)
 
Det morsomme med Skadi`s mor, er at hun heter Carillo Supergirl.
Og gjett om hun har flott stamtavle!!
Og alle hundene hos Kari Trestakk er skikkelige spannhunder.
Så derfor gleder vi oss veldig både til å få Skadi på utstilling, og å få henne inn i «valpespannet» vårt.