Slik som fantastiske, nydelige, snille og gode Frodo.
Det finnes ingenting galt med han, bortsett fra denne meget plagsomme uvanen, som har blitt mer og mer fremtredene ettersom han har blitt ”mann”.
Og jeg forsvarer denne ”terroristen” av hele mitt hjerte.
Men det er nok ikke slik at Roy Arne bare missliker ”mine” hunder.
Frodo bjeffer. Jeg må nok bare innse det.
Klokka halv ett om natta, sto jeg opp, og forflyttet Frodo inn på do.
Men det ble bare enda verre, for da satte han i å hyle.
Og jeg elsker den bikkja.
Han er så rolig, god og nær, og jeg har en opplevelse av at han forstår meg.
Men han forstår ikke det spøtt av at livet hans henger i en tynn tråd, hvis han har tenkt å fortsette slik.
Hadde jeg vært alene her i verden, så hadde jo løsningen på problemet vært og tatt han opp i senga til meg, men resten av familien ser på hunder som dyr, og ikke som sjelefrender.
Vel, mine tapre forsøk på å ta ansvar, endte med forferdelse.
Frodo sto på do og gaula, og Roy Arne mistet tålmodigheten.
Jeg hadde jo egentlig tenkt å ordne opp med dette sjøl da, men verre kunne det ikke bli.
Jeg satt i sofaen for å ta på meg sko og jakke på nytt, da Roy Arne hadde vært hakket raskere enn meg, og skulle ut for å ”ta” bikkja.
Jeg hørte bare et voldsomt rabalder, i det Roy Arne ramla nedover trappa, og så ble det helt stilt. Som sykepleier burde jeg jo løpt til for å hjelpe, men jeg holdt pusten og ventet.
Jeg hørte ikke en glose, ikke et eneste stygt ord, ingenting.
Så hørte jeg noe som beveget seg der ute, omstendelig, stabbende.
Inn gjennom døra kom noe som lignet på Nøkken sjøl, krombøyd, med vannet silende.
Jeg følte en slags lettelse, for Frodo var glemt og berget, og ”monsteret” hadde nok med seg selv.
Hvis dere har lest min første beskrivelse om ”innlagt” vann på hytta, og sett bildene, så forstår dere sikkert hva som hadde skjedd.
Trappa var såpeglatt.
Vannet som dryppet fra taket var i ferd med å fryse til is. I det Roy Arne ramlet, grep han fatt i en kjetting som han hadde hengt fra takrenna, ned i vannbøtta. Han slo armen i bøtta som var full av isvann, slik at bøtta slo salto over hodet på seg. Og han slo seg aldeles forferdelig.
Nå hadde Frodo slått spikeren i kista si.
Gud hjelpe meg!
