Femundløpet 2010

Av Mari

Run Roy`s kennel kom først til Drevsjø i år!
Fleip eller fakta?

 
Vel, det er et bitte lite snev av sannhet i det, for Roy Arne og jeg var på Drevsjø allerede klokka
20 00. Vi kjørte «alt hva reimer og seletøy kan holde», men det var med Toyota og uten hunder.
Det er første gangen vi har fått muligheten til å følge Femundløpet på nært hold. Grunnen til det er, at vi nå har fått oss campingvogn med spikertelt i Femundsvika. I år var jeg tidlig ute med å spørre sjefen min om ferie under Femundløpet. Ferie på helg er ingen selvfølge når man jobber i helsevesenet.

Vi reiste fra Hamar så snart jeg var kommet hjem fra jobb og vi hadde spist middag, og instruert gutta i ansvaret for hunder og hjem. Jeg må bare si at det er utrolig befriende at det går an å forlate forpliktelsene, overlate ansvar, og få være litt «kjærester» på tur. Denne friheten varer nok bare en kort periode, akkurat nå som ungene er voksne nok til å ta ansvar, men ikke gamle nok til å ha flyttet hjemme fra.

Så Roy Arne og jeg var som yre ungdommer (mellom 50 og 60 år), da vi svingte inn foran samfunnshuset på Drevsjø for å se hva som skjer. Det sto noen få «handlerbiler» på parkeringsplassen, ellers var det relativt stille. Men oppe foran samfunnshuset var det liv. Der var det satt opp lavvoer, hvor det ble solgt pølser, varm drikke og forskjellige lokale husflids ting, beregnet på villmarksliv. Inne forsøkte det lokale trekkspill laget å få opp stemningen, og jeg skulle gjerne ha danset jeg, men alle de andre som var der, vandret hvileløst rundt, og var mest preget av forventning og «sommerfugler».

Det lille lyset

Det første spannet var forventet inn nærmere midnatt. Det var mange timer til. Så vi valgte å kjøre videre til campingvogna, få opp varmen i spiker teltet og rigge oss til foran vinduet med hver vår pils. Vi slukket alle lys, for bedre å kunne se utover isen i mørket.

 
Sju minutter på elleve så vi noe.
Det var som om himmelen åpnet seg og Femunden ble badet i lys.
Der ute på sjøen kunne vi se et hundespann som beveget seg fremover i lyset, så tydelig at vi kunne telle hver hund. Helt fantastisk. Vakkert. Nydelig. Det var Robert Sørlie. Det er ikke mer å si om det.
 
Ikke veldig lenge etter , dukket det opp et lite lys. Det var visst også et hundespann, men det var langt i fra like tydelig. Og så kom det et stort fint lys igjen.
 
Slik satt vi og fulgte med lysene utover natten. Det var som et fyrverkeri med store og små raketter. Vi visste aldri hva som kom, og det var like spennende hver gang vi kunne skimte noe ute på isen.
 
Det morsomme er jo, at det var det lille lyset som vant Femunden 600. Det lille lyset var Sigrid Ekran. Det er altså ikke størrelsen det kommer an på, det er noe vi kvinner vet.

Fredag formiddag (det var ikke lenger morgen) kjørte vi inn til Drevsjø igjen for å se på stemningen. Der var det stille. De fleste deltagerne på Femunden 600 hadde allerede kjørt ut igjen.

Både kjørerne på 600 og 400 kommer altså til Drevsjø om natta. Så vi fant ut , at skulle vi få med oss noen ting som helst av løpet, så måtte vi reise dit hvor hundekjørerne kommer inn på dagtid.

Det var for sent og for langt, å kjøre helt til Røros for å få med seg starten på 400. Men innkomsten til Tufsingdalen var ikke umulig å få med seg. Dit reiste vi fredag ettermiddag.

Sjekkpunktet i Tufsingdalen var et forblåst sted. Der var det hverken trekkspill musikk, eller annen stemningsskapende aktivitet som vi kunne se. Tvert i mot viste værgudene, at hundekjøring ikke er for pyser. Været var ufyselig. Det snødde og blåste, og sjøl om det egentlig ikke var kaldt, så var det akkurat som om kong Vinter beit både i fingre og tær.

På selve sjekkpunktet må jo vi tilskuere holde oss på god avstand, så det fineste stedet å stå på, var langs sporet der hundespannene kom inn. Jeg forsøkte etter beste evne å få knipset bilder idet spannene passerte, men det har blitt en masse nærbilder av snøkrystaller med et utydelig hundespann i bakgrunnen. Jeg egner meg altså dårlig som paparatzi fotograf. Og vi ble ikke lenge i Tufsingdalen.

 
Vi returnerte til sjekkpunktet på Drevsjø. De første spannene var ikke ventet inn før etter midnatt. Derfor bestemte vi oss for å se løpet fra «stuevinduet» igjen. Men da klokka var passert midnatt, og været var nydelig og stjerneklart, kledde vi godt på oss og ruslet bort på krysset mot Elgå.
Der sto vi sammen med vaktene, da de første spannene passerte.
Det var utrolig flott.
Vi var så nær at vi kunne høre pusten fra hundene.
Jeg husker ikke hvor lenge vi sto der.

Dan Ditlefsen

De første spannene jaget hverandre. Så ble det litt avstand. Men da vi returnerte mot campingvogna vår utpå natta, kunne vi se spann etter spann gli over isen i mørket. Små lys som beveget seg som stjerne skudd over himmelen, nesten som et meteor regn. Det er vel dette som kalles verdens vakreste eventyr.
 
Det er ikke lett å stå opp om morgenen når man har vært natterangler. Vi kom akkurat tidsnok til å se at Dan Ditlefsen kjørte ut av sjekkpunktet på Drevsjø. Han hørte nok ikke våre heia rop. Men vi fikk da tatt noen bra bilder i det han passerte.

Været lørdag var helt nydelig. Men det var en sliten gjeng av hundekjørere på Drevsjø. Det hadde vært utrolig tøft mellom Røros og Tufsingdalen. De hadde kjørt i motvind nesten hele veien og snøen i sporet var blåst bort, slik at de siste nesten kjørte på bar bakke. Turen over isen mot Drevsjø var nok heller ikke så stemningsfull som den så ut til på avstand.

Det vil si, stemning og stemning, fru Blom. Jon Inge Hørsandlien slet med tre løpske tisper i spannet, og hundene hans var visst mer i det romantiske hjørnet under stjernehimmelen. Han fikk tyvparring midt på isen og hadde hatt store problemer med å få hundene til å gå videre.

 

Norges blideste hundekjører

Sigbjørn Mobekk, Norges blideste hundekjører, hadde slitt med at det lå så mye «snack» igjen i sporet, som hans hunder spiste. Han fikk ikke hundene til å passere alle snackepølsene som lå igjen. og ble hefta med mer enn en time på isen. Men da han kjørte ut fra sjekkpunktet på Drevsjø, var han like blid og med godt mot, helt til konsekvensen av uvant snacks meldte seg. Hundene hans rakk faktisk ikke å forlate sjekkpunktet før den første fikk krampediare. Han brøt fire mil fra Drevsjø på grunn av ubetenksomhet fra en konkurrerende hundekjører.

Søndag måtte vi returnere til Hamar.

Vi valgte da å kjøre omveien til Tolga for å få med oss det siste sjekkpunktet før mål gang på Røros. Det første kjente mennesket vi møtte der, var Renate Pedersen og hennes sønn. Det var kjempe hyggelig, for vi har ikke sett Renate siden hun hentet Run Roy`s Light`n Thunder Ulveblikk som valp. I tillegg har hun Run Roy`s Blue Moon Diesel.

Renate er gift med Marius Moholt.

Sammen driver de kennelen Ulveblikk. De har både Siberian Husky og Saarloos Wolfhound.(den ser rett og slett ut som en ulv).Marius Moholt fullførte Femundløpet med alle åtte siberian , der i blandt Run Roy`s Blue Moon Diesel. (Ulveblikk startet ikke pga skade)

Vi gratulerer.

Run Roy's Kennel          www.runroy.com          Siberian Husky Kennel