Påskeferie på hytta 2007

31.mars-2.april


I år har jeg mange dager fri i påsken, og vi har lenge sett frem til denne tida hvor vi skulle ta med oss alle hundene og kjøre slede, og snørekjøre på ski oppe i Ringsaker fjellet. 

Men etter å ha vært litt ute av form, var mitt eneste behov etter jobben på fredag å få sove. Så vi kom oss ikke av gårde før på lørdag, og da hadde jeg handlet inn en masse sjokolade. Og brus, noen pølser og lomper, og ellers ikke så mye mat.

Roy Arne ordnet bikkjene.


Det var litt overraskende føre opp mot hytta. Det er ikke mer enn 1 ½ uke siden vi kjørte opp for å se hvor mye snø det var, og da var det full vinter. Men nå er vegen bar, og vegkantene går etter vår nyvaskede bil ble helt nedsausa av møkk og støv før vi var fremme.

Vegen frem til hytta var også snøfri. Det samme var plassen foran hytta, og vi kunne ikke sette opp hundene på sin vante plass. Det skulle blitt litt av et griseri. 

Så de mannlige medlemmende av familien startet med å måke frem en plass til hundene ute i skogen.

Når hundene var plassert, grillet vi pølser.

Steinar var grillsjef, og været var strålende.

Snøen smeltet i rekordfart, noe som gav oss et problem mindre. I løpet av kort tid hadde vi samlet opp nok vann for flere dager, til hundene. På hytta er det praktisk å ha mange bøtter, og nærmere innlagt vann har vi enda ikke kommet.

Da mørket falt på, ble stjernekikkerten tatt frem. Det var nesten fullmåne og helt stjerneklart. Månelyset kastet skygger av trærne bortover skaren.


Palmesøndag var det strålende vær.

Vi valgte å spenne på oss skiene og snørekjøre med hver vår hund.


Steinar med sin trofaste Proffen. Bjørnar med unge Frodo, og jeg med ivrige Eowyn.

Roy Arne valgte Aqua og Shy, som er de tyngste av hundene våre.

Disse to et par som står sammen i hundegården, de går sammen bakerst i spannet, og de har et valpekull sammen.

Det gikk fort oppover mot Mortenshøgda.

Vi passerte mange blide ”påskeferister” med og uten hund, og små barn.

Fjellet var fullt av folk.

13 varmegrader ble nok litt i ”hotteste” laget, spesielt for Shy som er skikkelig polarhund.

Siste kneika gikk litt tregt, men med trekkhund er det ikke riktig så farlig med ”smørebom.”

De bratteste bakkene var seige på ski, totalt uten feste.

Vi hang på stavene, og uten hund hadde vi garantert ikke kommet opp på toppen.

Og for en utsikt

Og den som fikk mest farge i ansiktet var jeg, som ikke hadde vært i Brasil.

Bra at det var jeg som gikk med fotoapparatet, så det finnes heldigvis ikke et eneste bilde av mitt rosa påskefjes.

 

5. april

Det ble faktisk ski tur dagen etter den fatale natten også.

Til og med Frodo fikk være med på tur.

Påskefjellet er fullt av folk.

Men etter anbefaling fra værmelding om ikke å legge ut på lengre turer, da det skulle blåse stiv kuling i fjellet, holdt nok de fleste seg rundt hytteveggen.

Vi hørte også på værmeldingen, og siden det skulle blåse opp utover dagen, valgte vi å være tidlig ute. Vi hadde da ikke reist til fjells for å sitte inne på hytta.

Steinar går alltid med Proffen.

De to har liksom vært et par, helt siden Steinar som 8-åring snørekjørte med Proffen 5 km alene på Ormsetermyra under Hamar-sprinten. 

Proffen var da bare 7-8 mnd, og viste seg altså tidlig å være en hund vi kunne stole på. 


Bjørnar gikk med Frodo.

Han er sterk og stabil, og i spannet gjør han ikke annet enn å jobbe og jobbe.

(Derfor er det så synd at det er så mye lyd i han.)  

Jeg gikk med Frodo`s søster Eowyn.

Og Roy Arne hadde Aqua og Sherry. 


Klokka var bare vel 10, da vi dro av gårde.

Vi passerte noen få personer på ski, nede i hytteomerådet.

Det blåste i grunnen ganske friskt, og skjeggtustene fra gamle grantrær fløy gjennom lufta.

Skiene gled godt både fremover og bakover, altså smørebom igjen.

Men når vi hadde god drahjelp og kunne holde igjen med stavene, så gikk det fort oppover.

Snart nådde vi Birkebeinerløypa.


 

Vinden var sterk, og vi valgte å ta til høyre og fikk vinden i ryggen.

Det gikk ”i hundre” oppover til det høyeste punktet på Birkebeineren.

Fra dette punktet skulle vi ta til venstre igjen, opp mot Mortenshøgda.

Da ble det verre.

Vinden sto som en vegg i mot oss. Jeg var totalt uten feste, og hang på stavene. Eowyn slet for å få meg videre. Snørr og tårer sprutet, dvs. at det opplevdes mest som et undertrykk i luftveiene, slik at ”det meste” ble sugd ut.

Jeg følte meg liten og svak, og de hersens folkene jeg var på tur sammen med, bare gikk og gikk.

Steinar hadde funnet sin egen teknikk. Han satt på kne på skiene for å redusere luftmotstanden, og brukte bare stavene for å komme seg oppover. Slik ble det også lettere for Proffen.

Men opp kom vi alle sammen etter hvert.

Jeg tror vi var de eneste på Mortenshøgda den dagen.

6. april

Hvem kan segla for utan vind, hvem kan gå på ski utan staver?!!!!


Jeg syns det var en nokså strabasiøs tur vi hadde hatt dagen før.

Spesielt strekningen mellom Birkebeineren og Mortenshøgda var slitsom.

Motvind er det verste jeg vet.

Men som Roy Arne sa ved frokostbordet,

”når man har satt seg et mål, skal man gjøre alt man kan for å nå det.Man skal ikke gi opp så lett”

Og derfor sleit vi oss opp til toppen.

 

Som jeg også har skrevet før, hundeholdet er ikke komplikasjonsfritt.

Det er nesten alltid noe som går galt,- noe uforutsett som skjer.

Så også denne dagen.

 

Siden vinden var så sterk, bestemte vi at vi bare skulle gå til det høyeste punktet på Birkebeineren.

Vi organiserte oss slik at Roy Arne skulle gå foran med to hunder, og vi fulgte bak med hver vår.

Bjørnar stilte bakerst.

Å så skjedde dette.

Jerv kom i full galopp forbi oss, uten Bjørnar, og med halve strikken etter seg. Han var kjempeglad, og løp og løp, frem og tilbake, da han hadde tatt oss igjen.

Og vi da,- vi prøvde å få stoppet bikkja, mens vi samtidig prøvde å holde orden på de hundene vi sjøl var festet til.

Jeg lå på magen i løypa. Skiene sprikte i alle retninger.

Og det er ikke lett å sortere ski når man blir trekt frem og tilbake, ettersom Jerv passerte.

Dessuten løp hundene rundt og rundt oss, slik at vi ble nøsta inn i strikken.

 

Og det var da Oddvar Brå brakk staven, dvs. Roy Arne.

”Stemningen var til å ta og føle på” -er det ikke noe slikt det heter?

Ingen turte si noe, og jeg trodde dagens tur var helt spolert.

 

Men da Bjørnar hadde tatt oss igjen, og Jerv var ”knyttet” fast der strikken hadde røket, så fortsatte turen.

Roy Arne gikk med en stav, og vi andre fulgte bak, spent på hvor langt vi skulle gå på denne måten.

 

Det ble ikke så lenge.

Med bakglatte ski og en stav, så tok det ikke så lang tid før den andre staven også brakk.

Glassfiber er noe dritt.

Staven fløy til skogs, forfulgt av diverse ”slike sensurerte ord som Roy Arne kan” og så fortsatte turen.

 

Det var da jeg forsto at Roy Arne ikke lar seg stoppe så lett når han har satt seg noe i hodet.

Han fortsatte oppover og oppover uten staver, mens Aqua og Sherry dro.

Og vi andre fulgte bak, og det hadde ingen hensikt å klage på bakglatte ski.

Og vi gikk helt opp til høyeste punktet på Birkebeineren slik som vi hadde avtalt ved frokostbordet.

Utrolig nok, ble det en veldig fin tur.

 

Roy Arne`s moral er:

Når du går på trynet, så er det greit å bli forbanna, men reis deg opp og fortsett.

Det er en skam og snu.


Roy Arne går på ski uten staver.

Bjørnar og Steinar i birkebeinerløypa.

Høyeste punktet på Birkebeinern, Koks vil absolutt til Rena.

Vi kjører uspora hjem igjen.

Fin tur.

Run Roy's Kennel          www.runroy.com          Siberian Husky Kennel