Jeg tenker på hovedoppgaven min hele tiden, diskuterer med meg selv, uansett hva jeg driver med. Jeg tenker på årsak til konflikter, mangel på ressurser og mangel på ledelse, og i drømme skriver jeg lange fornuftige brev til Sylvia Brustad.
Til og med overfor Roy Arne kan jeg kvitre i vei og få alt til å stemme.
Og Roy Arne hører og hører, han er god sånn, god til å lytte.
Men når han åpner munnen, da handler det om hunder.
Da bobler han over om hvem som skal gå først og sist, ved siden av og bak.
Hvordan blir været, hvor er det snø, hvor er mat koppene, batteriet til hodelykta, og hvor er buksa han brukte i fjor. Han er helt i hundre. Etter to mnd treningstørke, er han helt desperat. Alt dreier seg om å få hundene foran sleden igjen.
Nå har vi drevet slik i to uker, så lenge at hundekjøring og ledelse har blitt ett eneste stort sammensurium for meg.
Jeg er et hundemenneske.
Det betyr, at når jeg kan få gjøre noe for andre slik at de blir fornøyd og glad, da blir jeg glad.
I jobben min som sykepleier, var min primære drivkraft at jeg skulle bli en god hjelper.
Jeg skulle ta vare på, og gi omsorg og pleie til de syke, og jeg skulle være så flink at både pasienter og pårørende fikk den hjelpen og støtten de trengte.
Jeg skulle også være en god kollega og teamarbeider.
Sammen skulle vi gjøre avdelingen vår til et trygt og godt sted å komme til.
Det rare er, at ettersom årene har gått, oppleves det nesten som om sporet har føyka igjen.
Vi aner at det har vært der, og vi famler oss frem, men vi er ikke helt enige om hvilken retning vi skal ta. Vi er faktisk ikke enige om hva som er målet heller.
I fra helhetlig omsorg og pleie, at pasienten og deres pårørende skal føle seg trygge og i varetatt, dreier det seg nå om inntjening. Sykehuset får betalt i forhold til forskjellige diagnoser og hvor mange pasienter som blir behandlet. Antall korridor pasienter har gått betraktelig ned, og dette kalles i dag for kvalitet.
Men det er et faktum at svært mange av pasientene og deres pårørende opplever seg dårlig behandlet. Mange blir utskrevet nærmest mot sin og pårørendes vilje, redde, utrygge, til et hardt presset mottaker apparat som har fått for lite tid til å forberede seg.
Sykehuset er blitt en utrednings og behandlings fabrikk, som spytter ut ferdigbehandlede pasienter. Vi har ikke tid til omsorg.
Dette gjør noe med meg som ”hund”.
Og det skjer noe i spannet som jeg er en del av.
Vi løper og vi løper, men ser ikke helt hvor det bærer hen. Sporet er fullt av kvist og stein.
Og hvis vi snubler, blir vi trukket med videre. Ingen stopper for å se hvordan det gikk.
|
