På hver vår klode

Av Mari


Nå for tiden er ikke Roy Arne og jeg helt på nett.
Vi går omkring og snakker og snakker, men vi snakker visst ikke helt med hverandre.
Jeg går på videreutdanning i palliativ behandling, andre året, og hodet mitt er helt oppfylt av tanker omkring hovedoppgaven.
Roy Arne snakker bare om hunder og hundekjøring. Vi er som om vi skulle komme fra hver vår planet.

Jeg tenker på hovedoppgaven min hele tiden, diskuterer med meg selv, uansett hva jeg driver med. Jeg tenker på årsak til konflikter, mangel på ressurser og mangel på ledelse, og i drømme skriver jeg lange fornuftige brev til Sylvia Brustad.  
Til og med overfor Roy Arne kan jeg kvitre i vei og få alt til å stemme.
Og Roy Arne hører og hører, han er god sånn, god til å lytte.
Men når han åpner munnen, da handler det om hunder.
 
Da bobler han over om hvem som skal gå først og sist, ved siden av og bak.
Hvordan blir været, hvor er det snø, hvor er mat koppene, batteriet til hodelykta, og hvor er buksa han brukte i fjor. Han er helt i hundre. Etter to mnd treningstørke, er han helt desperat. Alt dreier seg om å få hundene foran sleden igjen.
 
Nå har vi drevet slik i to uker, så lenge at hundekjøring og ledelse har blitt ett eneste stort sammensurium for meg.
 
Jeg er et hundemenneske.
Det betyr, at når jeg kan få gjøre noe for andre slik at de blir fornøyd og glad, da blir jeg glad.
I jobben min som sykepleier, var min primære drivkraft at jeg skulle bli en god hjelper.
Jeg skulle ta vare på, og gi omsorg og pleie til de syke, og jeg skulle være så flink at både pasienter og pårørende fikk den hjelpen og støtten de trengte.
Jeg skulle også være en god kollega og teamarbeider.
Sammen skulle vi gjøre avdelingen vår til et trygt og godt sted å komme til.
 
Det rare er, at ettersom årene har gått, oppleves det nesten som om sporet har føyka igjen.
Vi aner at det har vært der, og vi famler oss frem, men vi er ikke helt enige om hvilken retning vi skal ta. Vi er faktisk ikke enige om hva som er målet heller.
 
I fra helhetlig omsorg og pleie, at pasienten og deres pårørende skal føle seg trygge og i varetatt, dreier det seg nå om inntjening. Sykehuset får betalt i forhold til forskjellige diagnoser og hvor mange pasienter som blir behandlet. Antall korridor pasienter har gått betraktelig ned, og dette kalles i dag for kvalitet.
 
Men det er et faktum at svært mange av pasientene og deres pårørende opplever seg dårlig behandlet. Mange blir utskrevet nærmest mot sin og pårørendes vilje, redde, utrygge, til et hardt presset mottaker apparat som har fått for lite tid til å forberede seg.
Sykehuset er blitt en utrednings og behandlings fabrikk, som spytter ut ferdigbehandlede pasienter. Vi har ikke tid til omsorg.
 
Dette gjør noe med meg som ”hund”.
Og det skjer noe i spannet som jeg er en del av.
Vi løper og vi løper, men ser ikke helt hvor det bærer hen. Sporet er fullt av kvist og stein.
Og hvis vi snubler, blir vi trukket med videre. Ingen stopper for å se hvordan det gikk.


Da blir jeg redd.
Jeg stoler ikke lenger på lederen som skal finne sporet, og jeg stoler ikke på mannen på sleden. Jeg stoler ikke på den som går ved siden av meg, så den bikkja biter jeg.
Og jeg vil slett ikke være med å trekke en slede.

I helsevesenet er det mange ledere.
Det har blitt en administrasjon som har vokst totalt utover sine bredder.
Ledelse har blitt et satsnings område. Det har nesten blitt en pyramide av ledere som skal lede hverandre, helt ned til det nivået som består av oss som løper. Og vi er ikke lenger så mange.
 
Det er ikke lenger så morsomt å være hund i et hundespann.
For det er lenger og lenger mellom godbitene, mellom kjærtegnene og anerkjennelsen, som gjør at vi er villig til å gjøre alt for å trekke lasset i samme retning.


Dagene er et spor fullt av grus og stein. Og om vi snubler, må vi komme oss på beina sjøl.
 
I hundekjørermiljøet etterlyses det ofte gode ledere.
Man kan se det slik, at et hundespann er et lite samfunn.
Målet er å følge et spor fra A til Å. Det skal være morsomt, hyggelig, alle skal ha en fin tur.
Hundekjøreren står bak på sleden og er sjefen.
En god hundekjører kjenner alle hundene i spannet sitt så godt, at han vet hvem som kan lede, hvem som kan gå bak, og hvem som bør gå ved siden av hverandre.
Det er hundekjøreren som har ansvaret.

Gode ledere er vanskelig å få tak i.
En god leder er den helt spesielle hunden, som har evne til å finne spor og lede i riktig retning.
Denne hunden har god kontakt med hundekjøreren, han vet hva hundekjøreren ønsker, forstår signalene, og evner å få de andre hundene med seg. Men om noe går galt, hvis en hund får en skade, så er det hundekjørerens ansvar. Hundekjøreren må hele tiden passe farten slik at ikke de svakeste hundene blir for slitne og mister lysten.


I helsevesenet er det noe rart som har skjedd.
Det har blitt en enormt stor administrasjon.
Og vi som jobber med behandling og pleie av pasientene blir færre og færre.
Det har vært innskrenkninger og effektiviseringstiltak.
Og som ”trekkhund” har vi et enormt ansvar. Det føles ofte som om vi må trekke sleden alene. Hundekjøreren ser ikke at vi er slitne, har såre poter, at lasset er for tungt.
Det er nesten så man kan lure på om han har ramla av.
 
Men vi fortsetter, og lederen vår fører oss videre som gjennom uspora snø.
Vi forsøker fremdeles å nå målet vårt, som vi er utdannet til, trent til, nemlig å gi de syke omsorg, behandling og pleie på en god måte. Men det er tungt.
Og faren for å tråkke feil er stor.

Som sykepleier og hundemenneske er jeg frustrert.
Vi er på villspor.
Vi trenger en som tar ansvar, slik som verdens beste hundekjører gjør ovenfor hundene sine.