Vinterstemning på hytta, 9.-11. februar 2007

Skrevet av Mari


Etter en lang arbeidsuke på skolen var det godt å slappe av.

Steinar og Røa sovnet på sofaen foran peisen.



Røa er så liten, så hun fikk være ”innehund.”

Da var hun privilegert og fikk sove i ordentlig seng.

Det er så koselig å ha en liten pelsdott sammen med seg, når en skal sove .

Lørdag morgen. Frokost med venner.

Det var mange som skulle ha mat.

Roy Arne måtte organisere og planlegge alt riktig, for det er litt mer komplisert når det ikke finnes innlagt vann.Vannet må vi ta med hjemmefra, eller hente fra vannpost et stykke unna.

Og etterpå er det akkurat som hjemme, alle må på ”do”, og vi må plukke opp igjen.

Når alle hadde spist, både folk og dyr, skulle vi ut på tur.

Jeg var veldig spent på hvordan de nye ”fancy” potesokkene fungerte.

Det gikk visst akkurat 5 meter før de første to hadde ramla av. 

Ringsaker fjellet er vakkert nå


Roy Arne hadde mista snøankeret ved Øyungen på fredag.

Så målet for denne turen var å ta korteste veien dit, for å se om vi kunne finne det igjen.

Etter å ha kjørt en god stund kom vi til et skilt hvor det sto 8,5 km til Øyungen, så det var lenger enn vi hadde trodd, og jevn stigning oppover.

Til slutt kom vi til ett kryss, og det bar det rett nedover mot Øyungen.

Og nesten fremme, kunne vi se snøankeret, som hang i ett tre.

Det hadde nok ikke kommet dit av seg selv, men var plassert der av en ærlig og snill sjel.

Og vi ble kjempe glade.

Hundene var slitne etter lang tur oppover med mamma i sleden,( som plukka potesokker etter hvert som de datt av) og Roy Arne som mener hundene skal lære seg å trekke tungt.

Det kom noen fra Øyungen på ski, som ville ta bilder og kose litt med hundene, så det ble en stopp og en kopp kakao. Dessuten er det ikke moro å gå samme vei tilbake. SNU er det verste som fins.


Derfor valgte vi turen om Mortenshøgda, der utsikten er fantastisk.

Enda mer oppover, ca 5 km, men hvilepausen hadde gjort underverker.

Og da vi hadde kommet så langt, så var det jo nesten bare nedoverbakke hjem til hytta.

Kvelds-stemning foran hytta.

Solnedgangen var fantastisk, og hundene var fornøyde.

Det var bare ett og annet ”ulvehyl” å høre.


Kvelds-stemning inne i hytta.

Bjørnar løser Sudoku, og vi andre spiller Yatzy.

Som kvinne, syns jeg det er viktig å få vist frem ”badet” dvs. toalettet, eller rettere sagt utedassen.

Som den eneste som er nødt for å sitte hver gang, så er do besøkene det jeg gruer mest for.

 Når jeg sitter der, og holder på å fryse fast, så trøster jeg meg med ”utsikten”.

Den har vært slik i 30 år.



Det er mye arbeid med å pakke sammen også.

Kommunearbeidere.


Søndag. ”Bare 17 kuldegrader”

Så kom det spennende øyeblikket, startet bilen?

Yes, Yes, Yes!


Er dette en Siberian Husky? 

Det ligner i hvert fall ikke på en puddel.

Min Krølle var nok ikke så velfrisert som pudler flest, men han hadde i hvert fall hengeører.

Denne puta lagde jeg da jeg gikk på barneskolen for ca 40 år siden, og den ” lever” fremdeles.