Oppdrett av Siberian Husky

Den siste turen

Det sies at sorg er en konsekvens av kjærlighet.
Den som har elsket og mistet, vet hvor smertefull denne tilstanden er.
Og det finnes ingen beskyttelse.
Den som engang er født, kommer før eller senere til å oppleve det å miste.
Til og med de som er født og aldri har kjent sine foreldre, vil måtte leve med sorgen over det de har mistet, eller aldri fikk oppleve.

Det hender vi mennesker bærer på så mye sorg, at vi ikke lenger tørr å bli glad i noen.
Vi mennesker er kompliserte.
Dette med kjærlighet er komplisert.
Kjærlighet mellom mann og kvinne er komplisert.
For alt er ikke kjærlighet, sjøl om det kjennes nesten helt likt ut.

Jeg har blitt nødt for å tenke mye på disse tingene.
Det skyldes både ting jeg har opplevd i mitt eget liv, og det jeg opplever gjennom jobben min.
Jeg er vitne til mye sorg.
Min beskyttelse er å fokusere på hvordan jeg kan lindre den sykes plager og hvordan jeg kan være en støtte for de som sørger. For det er jo ikke meg det handler om.
Men noen ganger griper også sorgen inn i meg. Denne opplevelsen som gjør det vanskelig å puste.
Men det skyldes nok ikke det vi tenker på som kjærlighet.
Det skyldes vel heller at jeg synes så inderlig synd på, - det vi kaller for medlidenhet.

Opp gjennom historien har medlidenhet fått de underligste konsekvenser.
Bak ordet medlidenhet skjuler det seg drap i form av barmhjertighet, i motsetning til behovet for å bevare et døende menneske - nesten til det er oppråtnet i levende live.
Teknologien har gitt oss mange muligheter, og derfor er det viktig å være bevisst på hva som egentlig driver oss i alt vi gjør.
Hvems lidelse ønsker vi å lindre, - vår nestes eller vår egen smertefulle medlidenhet?

Faren til en av våre kvinnelige hundekjørere er en klok mann.
Dette korte og tilfeldige møtet med en vis mann gjorde inntrykk på meg.
Han sa om problematferd, at det er stor forskjell på hvordan menn og kvinner løser problemer.
Kvinner har et stort behov for finne årsaken, - finne forklaringen på hvorfor et problem har oppstått, og på den måten ender kvinner oftest opp med tilgivelse, uten å løse problemet.
Menn er annerledes. De bruker ikke tid på spekulasjoner, men de fjerner problemet.

Som kvinne kjenner jeg meg igjen.
Jeg er nemlig irriterende god til å finne forklaringer og formildende omstendigheter i de fleste situasjoner. Og hadde det ikke vært for Roy Arne, så hadde jeg vel endt opp som Frøken B.(en historisk person på Hamar med mer enn hundre katter)
For jeg finner noe godt hos alle, og har evne til å tilgi og bagatellisere de fleste feil.

Når det gjelder kjærlighet til dyr kontra det å løse et problem, er det ekstra vanskelig.
Jeg er vel ikke alene om å ha “elsket” min første hund så høyt at jeg lot den bli både halt, døv og blind før den fikk slippe. Avlivingen ble utsatt et helt år, fordi vi kunne ikke holde ut tanken på å miste han, og vi utsatte vår egen sorg, og økte hans lidelser.
I naturen ville neppe dette skjedd.
Allikevel opplevdes avlivningen som et svik mot han som elsket oss så høyt.

Roy Arne og jeg har blitt enig om at vi ikke skal ha syke og skadde hunder her.
Vi skal heller ikke ha hunder med åpenbare feil eller uønsket atferd.
Vi skal ha friske glade hunder.
Og så er det denne kompliserte kjærligheten da.
Hva er det den består av?

Jeg kunne ikke gi opp håpet om at Reddy var i orden, selv om alle hennes søsken var født med alvorlige feil.
Men hun var for god til å være sann.
Da hun var sju uker, var hun helt fin.
Kroppen og bevegelsene var nydelige.
Gemyttet var topp, hun var tvers i gjennom harmonisk.
Hun var tilsynelatende helt perfekt.
Men så oppdaget vi noe.
Hun begynte plutselig å se så skjev ut i ansiktet.
I løpet av to uker studerte vi tenner og bitt daglig.
Det viste seg at hun utviklet et underbitt som ble verre og verre ettersom hun selv vokste. En av de spisse tennene nede, stakk rett opp i tannkjøttet oppe, og førte til hevelse og problemer med å tygge. Tennene møttes ikke lenger, slik at hun kunne bite som en hund skal.
Og jeg har måttet tåle konsekvensen av å drive en kennel som skal ha gode, friske hunder.

Jeg har ikke lest den velkjente og omtalte boka til Ari Behn.
Jeg har ikke latt meg friste.
Men tittelen beskriver akkurat det jeg føler om meg selv nå.
Trist som faen.

Av Mari