Tispene var helt avrøtet og så temmelig tynne og pinglete ut, men med gode, synlige vinkler slik en arbeidshund skal ha. Lille Odin hadde nettopp begynt å slippe pelsen, og Pegasus var en katastrofe. Det så ut som på en bomullsplantasje der han hadde oppholdt seg, og pelsen satt så løst at vi var ikke sikker på om vi burde børste han i det hele tatt. Men på påmeldingstidspunktet håpet vi jo at pelsen skulle holde, og at de skulle ta seg litt bedre ut.

Pegasus var den eneste av de medbrakte som fikk blå sløyfe, og aldri har vi opplevd at de røde hang så høyt. Ikke forstår jeg noe av kritikken heller, som var på engelsk håndskrevet fagspråk, men er det så farlig? Pegasus var visst for lettbygd og lang i ryggen, men dommeren bemerket hans vakre øyne.

Dommere er en rase for seg selv, og synet på hvordan en dommer skal være, kan diskuteres i det vide og det brede, akkurat som synet på hvordan en polar trekkhund skal se ut. Øynene til en dommer er preget av det de er vant til å se, og det indre bilde de har av hvordan en hunderase skal se ut. Det er ikke noe galt med dommeren. Han ser det han ser, og han bedømmer skjønnhet og evne til å vise seg frem . Det er som i en missekonkurranse. Miss Univers trenger verken være voldsomt intelligent eller ha en kropp som kan løpe maraton eller bestige fjell, men den skal være vakker og harmonisk. Det finnes andre konkurranser for bodybuildere.

Slik er det nok for rasen vår også. Og vi bøyer oss i støvet. For Carol K og Embla er ikke særlig vakre. Det var som å møte opp i en missekonkurranse med fett uvasket hår og aldri ha gått med høyhæla sko før. Men vi håper jo at de skal bli noen glimrende trekkhunder da.