Lokallag på langtur

Av Mari

Vi har noen entusiaster av huskyfolk her i strøket, som trekker oss ut på tur en gang i måneden.

Hyppigst besøkte turområde er Hamars nasjonalpark, nemlig Furuberget.
Her er det veldig fint å gå med hund, bare den ikke trekker.
Som navnet tilsier, vi har et berg midt i byen, og det er bratt.
Det er greit å gå oppover, men nedover kan det være litt av en utfordring.
Heldigvis har vi ikke hatt noen store skader i utforbakkene enda.
 
På siste tur i Furuberget var det ”et forrykende uvær”.
Fremmøtet var visst dårlig.
Så det kom ny innkalling fra Tora.
Denne gangen skulle vi ut i Stange allmenning, til en huskymann uti der.
 
Vi skulle møtes på Vienkrysset, og det var greit for meg.
Jeg skal nemlig ikke bevege meg langt utenfor Hamars grenser, før jeg mister retningssansen.
Så da Birgit og Sigmund ”cruiset” gjennom rundkjøringen og ropte til oss om vi var klare, kastet jeg meg inn i bilen og hev meg på hjul.
”Følg den bilen,” var min eneste klare tanke.
Ut på E6`n,….. jeg gav blaffen i om vi var flere i følge.
Jeg måtte bare ikke miste dem av syne, og jeg forbannet enhver som forsøkte å trenge seg i mellom.
 
Sigmund kjørte som et svin. Han hadde glemt oss bak, og jeg bet tenna sammen og hang på.
Jeg trakk et lettelsens sukk, da han svingte av mot Stange.
Nå var det ikke langt igjen, - trodde vi.
 
Nå skal ikke jeg begi meg ut på noen nærmere beskrivelse av veien, for jeg aner ikke hvor vi kjørte.
Og etter hvert var det bare støvføyka etter Sigmund jeg forfulgte.
 
Det viste seg at vi var mange i følge.
Vi var som et helt taterfølge med digre amerikanere, snertne sportsbiler, ja til og med en motorsyklist var med. Og vi beveget oss som en fergekø opp gjennom skogen.
 
Så kom vi til en bom.
Vi var egentlig informert om dette på forhånd, og hadde pengene klare.
Men Sigmund ”kostet” igjennom bommen uten å nøle.
Samvittighetsfull som jeg er, ble jeg litt perpleks, men angsten for å miste Sigmund og Birgit drev meg fremmover.
Jeg så at de i følget bak meg også nølte, før de forsiktig kjørte videre som for å gjøre seg usynlig for evt. pengeoppkrevere. De er nemlig ikke snaue når de kommer med bøtene sine.
 
Og vi kjørte og vi kjørte til vi møtte huskymann Øystein.
Og så kjørte vi enda litt lenger.
Da vi endelig stoppet, og ingen visste hva vi egentlig skulle ”oppi der”, valgte vi å snu å kjøre tilbake.
Å snipp snapp snute……,så var endelig kjøreturen ute.
Heldigvis fant vi en veldig fin plass ved et tjern lenger ned.
Bikkjene ble tatt ut av bilen.
Det ble ikke lange spaserturen for dem, men de fikk i hvert fall lukte på nygrillede pølser.
 
Tora er kjempetøff.
Hun var den første til å kaste seg i vannet. Det holdt 14 grader.
Jeg syntes jeg så Nøkken stikke hodet opp bak henne.
I hvert fall måtte det være en fersk vanns hai.
Bading i ”de dødes tjern” er ikke noe for meg, og slett ikke etter å ha sett ”Villmark”.
Ellers hadde vi en fin, varm sommerkveld.