Påsketuren 2008

Hele påskeuka i år, har jeg tilbrakt på Hamar sykehus ikledd gult.
Vi har vært mange “påskekyllinger” på jobb.
De stakkars pasientene har vært isolert, og kun blitt besøkt av oss gulkledde med grønn hanekam og blått nebb, lilla hansker og sko overtrekk.
Omgangsyken har tatt oss som pesten.
Fra å være organisert i rød, grønn og blå gruppe, har vi nå vært oppdelt i ren og uren.
Det har vært inntaksstopp og medisinske pasienter har vært sendt videre til andre sykehus. Kun nye tilfeller av gastroenteritt komplisert av annen medisinsk sykdom har blitt innlagt.
På denne måten har vi etter hvert klart å skille de “rene fra de urene”, og gastroenteritten er på retur.
Men det har vært slitsomt. Det er utrolig hvor sliten man blir av å puste innefor en maske og resirkulere sin egen oksygen. Og alle ting tar dobbelt så lang tid. Det er av og på med full mundur. Og det er jo dessverre slik at vanntynn diarè ikke så lett lar seg kontrollere. Ikke sjelden er det på igjen med nytt kostyme så snart man har forsøkt å forlate rommet.

Derfor var det godt å ha noen fridager å se frem til. Tre hele dager skulle tilbringes på hytta, og jeg har krysset fingre og tær for at ikke jeg selv også skulle rammes av “pesten.”
Fra 12 til 48 timers inkubasjonstid. Jeg er berget for denne gangen.


Jeg lånte bil av bestefar, pakket pølser og Nugatti, og 250 sider doktoravhandling om lidelse. Her skulle det leses.
De som var med var, Bjørnar, Steinar og ikke minst Embla som nettopp har fylt fem måneder. Hun er litt av en personlighet.

Da bilen ikke er særlig stor, måtte Embla sitte i baksetet sammen med Steinar. Bagasjerommet rommet ikke mer enn pikkpakket våres. Det var ikke plass til noe hundebur.
Løs hund i bil er noe jeg absolutt ikke vil anbefale.
Embla var ikke interessert i å sitte bak med Steinar. Hun ville frem til meg.
Den første mila med temmelig ukonsentrert kjøring resulterte i at jeg til slutt ble forbanna og grep et tak over nesa hennes og knurra. Da først ble hun tam. Resten av turen lå hun pent ved siden av Steinar, litt furt muligens.


Vel fremme på hytta slapp hun endelig fri.
Med snø kanter så høye som meg selv, var det nok å base i.
Bjørnar startet med å måke vei til do, og Steinar fyrte opp i peisen. Det tok ikke lang tid før vi hadde det godt og varmt og riktig koselig.
Kaldt ute og 35 varmegrader inne.

Hyttekveld er til for å slappe av.
Jeg satt med doktoravhandlingen, temmelig tørt lesestoff, med Embla i fanget.
Hun var like interessert i boka hun som jeg, og det forteller jo noe om pliktlesning.
Håpløst å konsentrere seg.
Tenk at noen kan legge så vanvittig mye arbeid i å skrive noe som er så kjedelig og så ubegripelig, til og med for oss som jobber med lidende mennesker.

Men Embla koste seg.
Det er helt utrolig hvor forskjellig personlighet hunder kan ha selv om de har en samme oppveksten i det samme miljøet.
I høst var Saga med på hytta. Hun lå under sofaen absolutt hele tiden. Vi merket ikke at vi hadde med oss hund.

Mens Embla har vært tilstede i aller høyeste grad.
Uansett hvor jeg har oppholdt meg, har hun fulgt meg, i sofaen , ved frokostbordet , ut på do, og i seng.
Og hun vil ha kroppskontakt, ikke bare være ved siden av.
Det betyr at hun har ligget i fanget mitt når jeg har sittet og lest.
På do har jeg hatt publikum. Og jeg har hatt hund i senga.


Jeg må innrømme at jeg syns det var godt å høre at også Nina Skramstad har hund i senga. Det er ikke bare jeg som er son.

Det er bare det at Embla ville ikke ligge i fotenden.
Hun ville ligge der jeg var, det vil si det av meg som stakk oppfor dyna, og det var jo bare hodet. Så hun har ligget på hodeputa, så nære ansiktet mitt som mulig.
Og hvis hun oppfattet et livstegn fra meg ble hun kjempeglad , og prøvde å kvele meg med all sin kjærlighet.
Jeg har blitt tråkka på, gnidd og gnudd og fått ei tunge langt oppi nesebordet.
Hun ville puste i min pust.
Etter ei veldig lang natt med utallige lufteturer ut i pyjamas og 20 kuldegrader, våknet jeg med tett nese , vondt i hue, og foran peisen lå det ei skikkelig ruke.
Stemningsfullt skal det være når en hund skal på do, bare spør Embla.

Hvem har forresten sagt at en polarhund skal ligge ute å fryse.

Av Mari

Run Roy's Kennel          www.runroy.com          Siberian Husky Kennel