Det har vært en fin dag.
Vi reiser hjem med opplevelsen av at vi har flotte hunder, og vi er så stolte av dem og av ungene våre.
For oss startet eventyret med renraset Siberian Husky for ca 4 år siden, og vi var på vår første utstilling på Viubråten, med vår eneste hund. Utstillingen var arrangert av Polarhundklubben. Vi leide hytte og var på skikkelig familietur. Om morgenen var vi kjempestolte av å ha den eneste hunden som ikke bjeffet.
Sola strålte, det var mange huskyer som skulle vises, og stemningen var god.
Da dagen var slutt, reiste vi hjem med gul sløyfe, en hund som hadde minnet mer om en kenguru, som ikke ville vise tenner, som skjøt rygg og hadde halen mellom bena, og allikevel, dette var morsomt.
Vi hadde ingen opplevelse av nederlag, men det kan jo komme av at vi ikke hadde bedre vett.
En uke senere hadde vi kjøpt oss en liten tispe.
Og enda en mnd senere var selveste ”dronningen” hos oss. Sherry er den vakreste tispen vi noen gang har sett, og hun er også opphavet til de hundene vi har i dag.
Dette med utstilling har fått en litt annen betydning, siden vi i dag vil bli dypt skuffet over en gul eller blå sløyfe. Vi har nemlig opplevd hvor ”djupt såra og vondbråten” man kan bli, men da er det jo selvfølgelig dommeren det er noe galt med, - ikke sant???
Det er alltid hyggelig å komme på Huskyutstillinga, sjøl om vi ikke viser oss som de mest sosiale, og vi reiser hjem så snart utstillingen er slutt.
Årsaken er at vi ikke har den helt store interessen for ”styre og stell”, samt at vi i dag har 7 andre hunder som sto hjemme og ventet på litt oppmerksomhet.
Men det har vært en fin dag.
Og på tur hjemover stakk det i meg av dårlig samvittighet overfor de medlemmene som bruker så mye ressurser på å legge til rette for oss som bare betaler og drar.
Hverdagen vår er full av forpliktelser. Vi har liksom nok med jobb, unger, bikkjer og alle de tingene som vi slett ikke har lyst til å drive med, for eksempel bingovakt og vareopptelling.
Derfor vil jeg gi all ære til Beate som ringer rundt og ordner opp for oss passive medlemmer som har lyst til å komme å utstilling, enda hun sikkert har like mye å gjøre som oss andre.
Beate har gjennom sine reportasjer i Huskybladet vist at hun kan mye om avl.
Vi hadde i utgangspunktet en tispe som vi hadde lyst å avle videre på fordi hun var vakker og hadde et fantastisk godt gemytt. Beate har derfor blitt offer for en del telefoner og spørsmål fra vår side, fordi vi ønsket å bevare denne linjen uten å gjøre noe som var uforsvarlig, og vi ønsket å avle hundene våre sjøl.
