Oppdrett av Siberian Husky

Hunder skal ha det godt, de skal få snacks og godbit, og ikke bare spise ”grøt”.

Det er vi helt enig om her på ”farmen”. Derfor får hundene våre litt av hvert å gnage på.

Og når vi tar oss en Harry-tur til Sverige, da hamstrer vi margebein. Rundt omkring i hundegårdene ligger det bein som de kan kose seg med og sloss om. At det ”ryker et øre” nå og da, er vi vel forberedt på. Men konflikter er faktisk sjelden.

Da jeg kom ut i hundegården i dag, kom Sol ”smilende” i mot meg. Hun hadde et stort margbein i kjeften, det vil si at margbeinet var faktisk trædd inn på underkjeften, og hun ”klapret i vei” som om hun skulle ha problemer med tannprotesene. Det høres faktisk helt likt ut. Det var utrolig komisk, og jeg lo så jeg nesten……… ok, du forstår.

Dette måtte jeg ta bilde av.

Etter fotoseansen skulle margebeinet av.

Det var verre. Det var faktisk mye verre enn jeg hadde trodd og slett ikke morsomt i det hele tatt. Jeg forsøkte først å lirke det av, men det satt ganske så fast. Sol trivdes ikke.

Roy Arne forsøkte å hjelpe. Vi sto som ”gubben og gamla, som ikkje fekk opp rota”.

Og bikkja skreik, og jeg tryglet om at vi måtte ta henne til dyrlegen, og Roy Arne bannet, for han så tusenlappene flagre. Dessuten er det fredag, og av en eller annen grunn så er det jo slik at ulykker skjer i helgene, helst etter stengetid.

Du gode Gud, for et spetakkel.

Jeg kunne grine. Roy Arne fant en slags tang og forsøkte å klippe over margbeinet mens jeg holdt prinsessen. Det hørtes ut som om vi holdt på å drepe henne. Jeg så faktisk for meg slutten også. Jeg så for meg at hun kom til å sulte i hjel med margbeinet i kjeften, bare fordi Roy Arne er så sta.

Han kan virkelig gjøre meg fortvilet. Enda jeg sa at jeg skulle betale alt sammen bare vi fikk henne til dyrlegen. Det var akkurat da, at margbeinet sprakk.

Lykke!

Vet dere hva virkelig lykke er?

Det må være når fortvilelse slipper taket, og alt er bare helt vanlig.

Skrevet av Mari

Til skrekk og advarsel