Så kom vi til brua over Tjeldsundet. Det er ei flott bru som knytter Hinnøya til fastlandet. Mamma er født der i Leikvikhamn, i huset til tante Margit.
Huset står der fremdeles. Alt er nesten som før, sjøl om folkene er borte.
Det er ti år siden sist jeg var nordpå.
Da reiste Roy Arne, gutta og jeg med bil nordover for å feire 60 års dagen til tante Trulte I Harstadbotn.
Etterpå dro vi til Senja med midnattsol og myggfulle netter I lavo. Faktisk var det på Senja at jeg fikk se en kennel med skikkelige finnmarkshuskyer for første gang. “Puddelvant” som jeg var, ble dette en litt voldsom opplevelse. Disse hundene var store, skikkelig godt pelsede og kjempesosiale. Da de reiste seg på to og la labbene på skuldrene mine for å kose, ble jeg litt lita. Men jeg reiste derfra med ønske om en skikkelig godt pelset polar hund, for dette var de flotteste hundene jeg hadde sett.
Da vi kom hjem, tok Roy Arne meg med til noen han kjente med Alaska Huskyer.
Det var slettes ikke det samme. Det var en salig blanding av lite pene hunder, og ikke det jeg drømte om. Det var en kjempeskuffelse.
Men i januar 2000 hadde vi vår første siberian husky, og han ble starten på et nytt liv.
Sherry kom til oss i juni. Hun hadde allerede rukket å bli best i rasen på spesial utstillingen, og hun hadde deltatt på flere løp. I henne fins alle de egenskaper som vi ønsker oss av disse hundene, og da hun fikk sitt første kull, valgte vi å beholde de fleste av disse. Sherry har ledet vårt første spann og hun har gitt oss nye ledere.
I løpet av alle disse årene har vi kjøpt inn mange nye hunder, vi har reist langt for parringer, og vi ser hvor lett det kan være å spore av fra målsettingen. Så det er med stor spenningen jeg reiste til Harstad for å hente Skadi.
